-
1 la persona interpellata
сущ.общ. (intervistata) опрашиваемыйИтальяно-русский универсальный словарь > la persona interpellata
-
2 interpello
inter-pello, āvī, ātum, āre (inter u. *pello, āre, Intens. v. pello, ere), I) jmdm. in die Rede fallen, jmd. (durch Dazwischenreden) unterbrechen, absol. = eine Einrede vorbringen, Einspruch erheben, A) im allg.: crebro dicentem, Caes.: loquentem ducem (v. einem Geschrei), Liv.: nihil te interpellabo; continentem orationem audire malo, Cic.: interpellando (durch Einreden) atrocitatem facti leniebant, Sall. – B) prägn.: 1) etwas als Einrede vorbringen, nisi vero illud dicet, quod et in Tetti testimonio priore actione interpellavit Hortensius, Cic. II. Verr. 1, 71. – 2) sowohl eine Person in etwas als eine Handlung, einen Zustand durch Einspruch oder eine sonstige Unterbrechung stören, hindern, aufhalten, etwas unterbrechen, hintertreiben, a) v. Pers.: alqm in iure suo, Cic.: alqm, ne etc., Liv., od. quo minus, Brut. in Cic. ep.: alqm numquam interp., quin etc., Mat. in Cic. ep. – comitia, Liv.: otium bello, Curt.: satietatem epularum ludis, Curt.: caloribus crebris interpellari, mitgenommen werden, Amm.: neque (se) populi Romani potestatem aut consilium aut sententiam interpellaturum (wolle vorgreifen der usw.), Ascon. ad Cic. Mil. § 13. p. 31, 10 K. – b) v. Lebl.: alveolum, das Flußbett sperren, v. Gestein, Curt.: u. so specus, Curt.: partam iam praesentemque victoriam, Caes.: e provinciis... interpellat iudicium Marcelli, Cael. in Cic. ep.: haec tota res interpellata bello (die durch den Kr. eine Störung erlitten hatte) refrixerat, Cic.: fame et siti interpellante, Suet.: quod vivo Philippo exspectatum, morte eius interpellatum est, Liv.: nisi abstinentiā interpellata sagina fuerit, Iustin. – m. Infin., quantum interpellet (so weit es hindert) inani ventre diem durare, Hor. sat. 1, 6, 127. – II) jmd. mit Fragen, Bitten usw. hin und wieder angehen, bestürmen, überlaufen, bei ihm einkommen, A) im allg.: ne ream quidem interpellare desiit, ›Ec quid paeniteret‹, Suet.: cum a Ceballino interpellatus sum, da mir von C. Anträge gemacht wurden, Curt.: qui adiri interpellarique posset, den man angehen oder bei dem man einkommen könnte, Suet. – B) insbes.: 1) jmdm. unsittliche Anträge machen, Unzucht zumuten, mulierem, Paul. dig. 47, 11, 1. – 2) bei jmd. wegen Bezahlung einkommen, jmd. mahnen, ICt. – / Genet. Plur. des Partiz. Präs. interpellantum, Sidon. epist. 5, 14, 2.
-
3 interpello
interpello, āre, āvi, ātum - tr. - [st2]1 [-] interrompre (qqn en s’adressant à lui). [st2]2 [-] importuner, déranger, troubler, ennuyer. [st2]3 [-] arrêter, suspendre, interrompre (qqch), empêcher, entraver. [st2]4 [-] interpeller, avertir à plusieurs reprises, presser de questions; solliciter (au déshonneur); sommer de payer. [st2]5 [-] adresser la parole à. - interpellare comitia: empêcher la tenue des comices. - interpellare victoriam, Caes.: rendre la victoire inutile. - interpellare + prop. inf.: dire en interrompant que. - interpellare ne (quin, quominus) + subj.: empêcher de. - Caesar numquam interpellavit, quin, quibus vellem, uterer, Cic. Fam. 11, 28: César ne s'interposa jamais pour m'empêcher de fréquenter ceux que je voulais. - urbe egrediens ne quis se interpellaret edixerat, Suet. Tib. 40: à son départ de Rome, il avait interdit qu'on le dérangeât. - aliquem in jure suo interpellare: empêcher qqn d'exercer un droit. - egone ut te interpellem? = moi, t'interrompre? - interpellare, Dig.: sommer (qqn) de payer.* * *interpello, āre, āvi, ātum - tr. - [st2]1 [-] interrompre (qqn en s’adressant à lui). [st2]2 [-] importuner, déranger, troubler, ennuyer. [st2]3 [-] arrêter, suspendre, interrompre (qqch), empêcher, entraver. [st2]4 [-] interpeller, avertir à plusieurs reprises, presser de questions; solliciter (au déshonneur); sommer de payer. [st2]5 [-] adresser la parole à. - interpellare comitia: empêcher la tenue des comices. - interpellare victoriam, Caes.: rendre la victoire inutile. - interpellare + prop. inf.: dire en interrompant que. - interpellare ne (quin, quominus) + subj.: empêcher de. - Caesar numquam interpellavit, quin, quibus vellem, uterer, Cic. Fam. 11, 28: César ne s'interposa jamais pour m'empêcher de fréquenter ceux que je voulais. - urbe egrediens ne quis se interpellaret edixerat, Suet. Tib. 40: à son départ de Rome, il avait interdit qu'on le dérangeât. - aliquem in jure suo interpellare: empêcher qqn d'exercer un droit. - egone ut te interpellem? = moi, t'interrompre? - interpellare, Dig.: sommer (qqn) de payer.* * *Interpello, interpellas, interpellare. Plaut. Rompre la parolle et propos d'aucun, Interpeller, Entreparler.\Interpellare. Cic. Destourber aucun de son affaire.\Haec tota res interpellata bello refrixerat. Cic. Entrelaissee, ou Delaissee et cessee, Discontinuee.\Interpellare partam victoriam. Caes. Retarder et empescher.\Interpellata dulcedo alicuius. Liu. Quand on donne empeschement au plaisir qu'il y prenoit, Entrerompre.\Interpellare debitorem. Pomponius. Sommer un debteur, Luy demander une debte.\Interpellare. Val. Max. Requerir aucun de faire quelque chose.\Interpellare aliquem in suo iure. Caesar. Empescher aucun de jouir du sien, Empescher et troubler la possession d'aucun. B. -
4 interpello
inter-pello, āvī, ātum, āre (inter u. *pello, āre, Intens. v. pello, ere), I) jmdm. in die Rede fallen, jmd. (durch Dazwischenreden) unterbrechen, absol. = eine Einrede vorbringen, Einspruch erheben, A) im allg.: crebro dicentem, Caes.: loquentem ducem (v. einem Geschrei), Liv.: nihil te interpellabo; continentem orationem audire malo, Cic.: interpellando (durch Einreden) atrocitatem facti leniebant, Sall. – B) prägn.: 1) etwas als Einrede vorbringen, nisi vero illud dicet, quod et in Tetti testimonio priore actione interpellavit Hortensius, Cic. II. Verr. 1, 71. – 2) sowohl eine Person in etwas als eine Handlung, einen Zustand durch Einspruch oder eine sonstige Unterbrechung stören, hindern, aufhalten, etwas unterbrechen, hintertreiben, a) v. Pers.: alqm in iure suo, Cic.: alqm, ne etc., Liv., od. quo minus, Brut. in Cic. ep.: alqm numquam interp., quin etc., Mat. in Cic. ep. – comitia, Liv.: otium bello, Curt.: satietatem epularum ludis, Curt.: caloribus crebris interpellari, mitgenommen werden, Amm.: neque (se) populi Romani potestatem aut consilium aut sententiam interpellaturum (wolle vorgreifen der usw.), Ascon. ad Cic. Mil. § 13. p. 31, 10 K. – b) v. Lebl.: alveolum, das Flußbett sperren, v. Gestein, Curt.: u. so specus, Curt.: partam iam praesentemque victoriam, Caes.: e provinciis... interpellat iudicium Marcelli, Cael. in Cic. ep.:————haec tota res interpellata bello (die durch den Kr. eine Störung erlitten hatte) refrixerat, Cic.: fame et siti interpellante, Suet.: quod vivo Philippo exspectatum, morte eius interpellatum est, Liv.: nisi abstinentiā interpellata sagina fuerit, Iustin. – m. Infin., quantum interpellet (so weit es hindert) inani ventre diem durare, Hor. sat. 1, 6, 127. – II) jmd. mit Fragen, Bitten usw. hin und wieder angehen, bestürmen, überlaufen, bei ihm einkommen, A) im allg.: ne ream quidem interpellare desiit, ›Ec quid paeniteret‹, Suet.: cum a Ceballino interpellatus sum, da mir von C. Anträge gemacht wurden, Curt.: qui adiri interpellarique posset, den man angehen oder bei dem man einkommen könnte, Suet. – B) insbes.: 1) jmdm. unsittliche Anträge machen, Unzucht zumuten, mulierem, Paul. dig. 47, 11, 1. – 2) bei jmd. wegen Bezahlung einkommen, jmd. mahnen, ICt. – ⇒ Genet. Plur. des Partiz. Präs. interpellantum, Sidon. epist. 5, 14, 2.Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > interpello
-
5 interpello
inter-pello, āvī, ātum, āre [intens. к pello ]1) перебивать (aliquem L, Cs; orationem alicujus C; fabulas Pt); выступать с возражением2)а) прерывать, нарушать ( otium bello QC); мешать, препятствовать (i. aliquem C, L)i. trepidantes Pt — положить конец чьим-л. колебаниямб) преграждать, запрудить ( alveolum QC); задерживать, срывать ( aliquid morte alicujus interpellatum est L)interpellata voluntas Ap — воля, натолкнувшаяся на препятствия3) докучать, приставать (с просьбами, вопросами) (i. aliquem QC, Su)5) требовать возвращения долга (i. aliquem Dig) -
6 опрашиваемый
-
7 interpellō
interpellō āvī, ātus, āre [1 PAL-], to interrupt, break in upon: interpellando trahere tempus, S.: Interpellandi locus erat, H.: alqm ingressum in sermonem, Cs.: nihil te interpellabo: ab alqo interpellari, Cu.— To urge as an objection: quod priore actione interpellavit.—To disturb, hinder, obstruct, molest: in suo iure se, Cs.—To hinder, prevent, obstruct: alveolum, Cu.: partam iam victoriam, Cs.: poenam, L.: haec res interpellata bello refrixerat: Pransus quantum interpellet inani Ventre diem durare, H.: tribunis interregem interpellantibus, ne, etc., interpose their veto, L.* * *interpellare, interpellavi, interpellatus Vinterrupt, break in on; interpose an objection; disturb, hinder, obstruct -
8 interpello
inter-pello, āvi, ātum, 1, v. a., to interrupt by speaking, to disturb, molest, etc. (syn. obloquor; class.).I.To interrupt by speaking, to disturb a person speaking:B.si interpellas, ego tacebo,
Plaut. Men. 5, 9, 62:nihil te interpellabo, continentem orationem audire malo,
Cic. Tusc. 1, 8, 16:tu vero, ut me et appelles, et interpelles, et obloquare, et colloquare, velim,
id. Q. Fr. 2, 10:quasi interpellamur ab iis,
Quint. 4, 5, 20;a person engaged in business: si quis te arti tuae intentum sic interpellet,
Curt. 9, 4, 28. — Absol.:ministri, interpellando,... atrocitatem facti leniebant,
Sall. J. 27, 1; Suet. Tib. 27.—Esp.1.To annoy, importune:2.cum a Ceballino interpellatus sum,
Curt. 6, 10, 19:urbe egrediens, ne quis se interpellaret,
Suet. Tib. 40; molest, disturb one, id. ib. 34. —To solicit, try to seduce a female:3.qui mulierem puellamve interpellaverit,
Paul. Sent. 5, 4, 14 Huschke (Dig. 47, 11, 1, § 2).—To address, accost, speak to, i. q. alloqui: verum tu quid agis? interpella me, ut sciam, Lucil. ap. Non. 331, 1;4.= interjicere, interpellantem admonere,
to object, Cic. Verr. 2, 1, 28, § 71. —To dun, demand payment of, Dig. 26, 7, 44; cf. Amm. 17, 3, 6. —II. (α).With acc.; of persons:(β).aliquem in jure suo,
Caes. B. G. 1, 44;of things: partam jam victoriam,
id. B. C. 3, 73:poenam,
Liv. 4, 50:incrementa urbis,
Just. 18, 5, 7:otium bello,
Curt. 6, 6, 12:satietatem epularum ludis,
id. 6, 2, 5:lex Julia non interpellat eam possessionem,
does not disturb, does not abrogate it, Dig. 23, 5, 16.— Pass.:reperiebat T. Ampium conatum esse tollere pecunias... sed interpellatum adventum Caesaris profugisse,
Caes. B. C. 3, 105:haec tota res interpellata bello refrixerat,
Cic. Att. 1, 19, 4:stupro interpellato motus,
Liv. 3, 57.—With quin: Caesar numquam interpellavit, quin, quibus vellem, uterer, Matius ad Cic. Fam. 11, 28.—(γ).With quominus:(δ).interpellent me, quo minus honoratus sim, dum ne interpellent, quo minus, etc.,
Brut. ad Cic. Fam. 11, 10, 1.—With ne: tribunis interregem interpellantibus, ne senatusconsultum fieret, to interpose their veto, Liv. 4, 43.—(ε).With inf.:(ζ).pransus non avide, quantum interpellet inani Ventre diem durare,
Hor. S. 1, 6, 127.—Absol.: fameque et siti interpellante, disturbing him, Suet. Ner. 48. -
9 refrigesco
rē̆-frīgesco, frixi, 3, v. inch. n., to grow cold or cool (class.; most freq. in the trop. sense, and in Cic.).I.Lit.:II.ubi id vinum refrixerit, in dolium refundito,
Cato, R. R. 105:cor vulnere laesum refrixit,
Ov. M. 12, 422:ager,
Col. 2, 15, 2:plaga per auras,
Lucr. 4, 703:sanguis vel calescit vel refrigescit,
Cels. 4, 3. —Trop., to grow cold or remiss; to abate, grow stale, lose interest; to fail, flag in strength or zeal:illud crimen de nummis caluit re recenti, nunc in causā refrixit,
Cic. Planc. 23, 55:calor ille cogitationis, qui scribendi morā refrixit, recepit ex integro vires,
Quint. 10, 3, 6:belli apparatus refrigescent,
Cic. Phil. 5, 11, 30:res,
Ter. Ad. 2, 2, 25 Ruhnk.; cf.:res interpellata bello,
Cic. Att. 1, 19, 4:hasta Caesaris,
to go on coldly, to flag, id. Fam. 9, 10, 3 Manut.;15, 17, 2: oratio,
Quint. 4, 3, 2; cf.:imagines mora stili,
id. 10, 7, 14:sortes plane,
i. e. have gone quite out of use, Cic. Div. 2, 41, 87:quod de Pompeio Caninius agit, sane quam refrixit,
id. Q. Fr. 2, 6, 5:cum Romae a judiciis forum refrixerit,
has a cessation from judicial business, id. Att. 1, 1, 2: Domitius cum Messalā certus esse videbatur;Scaurus refrixerat,
had given up, Cic. Q. Fr. 3, 2, 3; cf.Memmius,
id. Att. 4, 18, 3:charitas multorum,
Vulg. Matt. 24, 12.
См. также в других словарях:
interpellata — in·ter·pel·là·ta s.f. → interpellato … Dizionario italiano
HENRICUS I — I. HENRICUS I. Dux Megapolitanus, fil. Ioh de quo supra, Ludovici IX. Gall. Regis in Palaestinam comes, captus a Saracenis 26. annos in duta servitute exegit, tandem a Sultano dimislus, cum ad suos rediisser, Obiit. A. C. 1302. II. HENRICUS I.… … Hofmann J. Lexicon universale
rifiuto — ri·fiù·to s.m. AU 1. il rifiutare; atteggiamento, discorso ecc. con cui si rifiuta: rispondere con un rifiuto, opporre un netto rifiuto, in seguito al suo rifiuto è stata interpellata un altra persona Sinonimi: diniego, negazione, 1no. Contrari:… … Dizionario italiano
interpellato — pl.m. interpellati sing.f. interpellata pl.f. interpellate … Dizionario dei sinonimi e contrari
destourber — Destourber, act. acut. C est mettre ou faire trouble et empeschement à aucun en quelque chose. Ainsi disoit on anciennement destourber et empescher aucun en sa possession. Interturbare possessionem alicuius ei negotium facescere. Et usoit on des… … Thresor de la langue françoyse
entrelaisser — Entrelaisser, Intermittere. Cic. Celle chose fut entrelaissée par la guerre, Haec res interpellata fuit bello … Thresor de la langue françoyse