Перевод: с латинского на все языки

со всех языков на латинский

ăper

  • 101 proculco

    prō-culco, āvī, ātum āre (pro u. calco), niedertreten, I) eig.: 1) lebl. Objj., niedertreten = stampfen, zerstampfen, a) im guten Sinne: uvas, Colum. 12, 19, 3: ficus pedibus lotis in modum farinae, Colum. 12, 16, 3: qui tot proculcavimus nives, so viele Schneefelder überschritten haben, Curt. 6, 3 (9), 16. – b) im üblen Sinne, zertreten, zerstampfen, neve iam pastinatum solum exportantium ramos atque truncos ingressu proculcetur, Colum. 3, 13, 6: argenti certe aurique tantum, ut etiam gregarii milites auro caligas figerent proculcarentque materiam, cuius amore populi ferro dimicant, Iustin. 38, 10, 3: is (aper) modo crescentes segetes proculcat in herba, Ov. met. 8, 290: ferae proculcabunt formidinem (den Federlappen), Sen. de dem. 1, 12, 5: informes voltus sparsamque cruore nefando canitiem sacrasque manus... pedibus civis proiecta superbis proculcavit ovans, Cornel. Sev. b. Sen. suas. 6, 26. v. 16 sqq. – 2) leb. Wesen, a) im guten Sinne, unter seine Füße hinstrecken, alteram (capram) decubuisse atque ita alteram proculcatae supergressam, Plin. 8, 201. – b) im üblen Sinne, niedertreten, zu Boden treten, alqm, Tac. hist. 3, 81: nepotem, tot treten, Iustin. 44, 4. § 4: pedibus virum equinis (v. einem Zentauren), Ov. met. 12, 374: proculcatas (ranas) obteret duro pede, Phaedr. 1, 32 (30), 9. – bes. v. Pferden u. Reiterei, niedertreten, nieder rennen, niederreiten, hunc crebro ungula pulsu incita nec domini memorum proculcat equorum, Verg. Aen. 12, 533 sq.: et turbatus eques sua ipse subsidia territis equis proculcavit, Liv. 10, 36, 5: iamque una ala ipso impetu proculcata erat, Curt. 3, 11 (27), 14: disiectā plebe, proculcato senatu, rapidi equis forum inrumpunt, Tac. hist. 1, 40. – II) übtr.: a) mit Füßen treten, erniedrigen, α) lebl. Objj.: qui fata proculcavit ac vitae bona proiecit, Sen. Phoen. (Oedipi fr.) 193: proculcata desertaque res publica, Suet.Vesp. 5, 3. – β) leb. Wesen: contumeliosā voce proculcatus, Val. Max. 9, 5, 3. – b) Partiz. prōculcātus, a, um, abgetreten = abgenutzt, abgedroschen, alltäglich, auris, Gell. 17, 2, 10: ista verba quae proculcata vulgo et protrita sunt, Gell. 18, 4, 6.

    lateinisch-deutsches > proculco

  • 102 puteo

    pūteo, uī, ēre (zu πύθω, πύθομαι, s. 1. VarroLL. 6, 96, wo mit Spengel putere zu lesen ist), nach Fäulnis-, nach Moder riechen, faul-, moderig-, dumpfig-, ranzig-, muffig-, stinkig sein, muffeln, Cic. fr.: tigna umide haec putent, Plaut.: aper rhombusque putet, Hor.: fidelia putet, Pers.: mero putere, stark nach Wein riechen, Hor.: vir ore putens, Ven. Fort. vit. S. Mart. 1, 488: putentes atque stercoreae digestiones, Arnob. in psalm. 77.

    lateinisch-deutsches > puteo

  • 103 putidus

    pūtidus, a, um (puteo), faul, morsch, modrig, ranzig, nach Fäulnis od. Moder riechend, A) eig.: paries, Afran. fr.: navis, Caecil. com. fr.: vulnera, brandige, Cato: caro, Cic.: aper, Mart.: fungus, Plaut.: uva, Varro fr.: odor, Varro LL. – B) übtr.: 1) im allg.: cerebrum putidius, etwas anbrüchiges, verbranntes, Hor. sat. 2, 3, 75. – v. alten Pers., homo, Plaut.: longo putida saeculo, Hor. – 2) insbes., widrig, widerwärtig, kleinlich, pedantisch, homo, Petron.: putidissimi servi, Petron.: putidissima iactatio, Petron.: lingua putidissima, Hieron.: haec satis spero vobis molesta et putida videri, Cic.: putidum est (es erscheint pedantisch, sieht nach Übertreibung aus) m. Infin., vereor ne putidum sit scribere ad te, quam sim occupatus, Cic. ad Att. 1, 14, 1. – v. Redner u. dessen Ausdruck, gesucht, geziert, überladen, Demosthenes, Cic.: ne obscurum esset aut putidum, Cic.

    lateinisch-deutsches > putidus

  • 104 rancidus

    rancidus, a, um (ranceo), ranzig, stinkend, I) eig.: cadavera, Lucr.: aper, Hor. – II) übtr., ekelhaft, widrig, aspectus, Plin.: senex, Apul.: rancidae edentularum cantilenae, Prud.: quid rancidius, Iuven. 6, 185.

    lateinisch-deutsches > rancidus

  • 105 recurro

    re-curro, currī, cursum, ere, zurücklaufen, zurückrennen, zurückeilen, eilig zurückkehren, I) eig. u. übtr.: a) eig., von Pers.: r. rursum od. rursus ad alqm, Plaut. u. Auct. b. Hisp.: r. ad alqm, Cic. u.a.: ad raedam, Cic.: in Tusculanum, Cic.: in arcem, Liv.: rure, Hor. – mit homogenem Obj., coeptum saepe r. iter, Ov. art. am. 3, 360. – mit folg. Infin., recipe te et recurre petere re recenti, Plaut. trin. 1014 Sch. – b) v. lebl. Subjj., zurücklaufen, eilig zurückkommen, zurückkehren, littera recurrens, Ov. – v. Gewässern, in suum fretum, Curt.: ad fontem od. in suos fontes versā aquā, Ov. – v. den Himmelskörpern, unde generata, quo recurrant, Cic. – v. Monde, luna tum crescendo, tum defectionibus in initia recurrendo, Cic. – v. der period. Wiederkehr in der Zeit, mox bruma recurrit iners, Hor.: recurrit versa hiems, Ov. – valetudines anniversariae ac tempore certo recurrentes, Suet. – prägn., v. steten Kreislaufe der Sonne u. des Jahres, umrollen (griech. περιπέλομαι), sol recurrens, Verg.: recurrentes per annos, Hor.: horā noctis recursā, verlaufen, Ven. Fort. vit. S. Radeg. 8. – versus r., der rückwärts gelesen dasselbe Metrum hat, Sidon. epist. 8, 11, 5 u. 9, 14, 4. – II) übtr., zurückkehren, wiederkehren, A) im allg.: a) v. Pers.: decessit anno ferme sexto et quinquagesimo, de quo si quis ambiget, recurrat ad priorem consulatum eius, gehe (im Gedächtnisse) zurück auf usw., Vell. 2, 4, 7. – b) v. Lebl.: naturam expellas furcā, tamen usque recurret, Hor. – m. Dat., haec optimi appellatio numquam memoriae hominum sine te recurret, dem Gedächtnisse zurückkehren, einfallen, Plin. pan. 88, 10. – B) insbes.: a) von Pers.: α) auf etw. zurückkommen, ad easdem deditionis condiciones, Caes.: uti eo recurrant et id cupidissime petant, quod paulo ante contempserint, Caes. – β) zu etw. seine Zuflucht nehmen, quoniam utrumque (aper et pater) a Graeco ductum sit, ad eam rationem recurrunt, ut πατρός patris, κάπρου apri faciat, Quint.: ad eos auctores, qui etc., Quint.: ad ipsos libros, Lact.; vgl. Bünem. Lact. 6, 5. § 5. – b) v. Lebl., sich rückwärts erstrecken auf usw., cur posteris amplior honor quam maioribus haberetur? curve non retro quoque recurreret aequitas eadem? Plin. pan. 38, 7. – / Perf. recucurri, Paul. Nol. carm. 27, 99: Plusq.-Perf. recucurrerat, Oros. 6, 11, 2.

    lateinisch-deutsches > recurro

  • 106 roto

    roto, āvī, ātum, āre (rota), I) tr. wie ein Rad-, kreisförmig herumdrehen, -schleudern, -schwingen, rollen, 1) eig.: a) aktiv: aper rotat ore canes, Ov.: fumum, Hor.: ensem, um auszuholen, Verg.: fusos, Prud. u. Hieron.: cum maiore nisu libratum (telum) funditor habenā rotaret, excussum velut glans emicabat, Liv. 42, 65, 10: devolutus torrens altissimis montibus saxa revolutis remissa compagibus rotat, rollt einher, Sen. nat. qu. 3, 27, 7. – b) medial rotari, sich kreisförmig herumdrehen, umrollen, greges circumque infraque rotantur, Stat.: pariterque rotantur inclines, Manil.: circum caput igne rotato, Ov.: partim maiore, partim minore circulo rotabantur, Chalcid.: sphaerico motu in orbem rotari, Macr. somn. Scip. 2, 14, 31. – 2) übtr., sic ordinem fati rerum aeterna series rotat, rollt im Kreislaufe ab, Sen. nat. qu. 2, 35, 2: aut curvum sermone rotato torqueat enthymema, in gerundetem Vortrag, Iuven. 6, 449. – II) intr. sich im Kreise herumdrehen, rollen, saxa rotantia, Verg. Aen. 10, 362: vom Pfau, ein Rad schlagen (mit dem Schweife), Colum. 8, 11, 8.

    lateinisch-deutsches > roto

  • 107 saetosus

    saetōsus (sētōsus), a, um (saeta), borstig, behaart, aper, Verg.: pectus, Cels.: verbera (Peitsche), haarig, aus Fell, Prop.

    lateinisch-deutsches > saetosus

  • 108 saevus

    saevus, a, um, wütend, tobend, wütig, I) eig., v. Tieren, leo, aper, Lucr.: lupus, Tibull.: saevior leaena, Verg.: saevissima animalia, reißende, Sen. – II) übtr., von jeder Art heftiger Aufregung, wütend, tobend, heftig, schrecklich, furchtbar, grausam, grimmig, herrisch, gestreng, a) v. Menschen, Ter.: uxo-, Ter.: puella, herrisch (gegen den Liebhaber), Tibull.: Iuno, Verg. – Aeneas saevus in armis, furchbar, gewaltig (griech. δεινός), Verg.: u. so Hector, Verg. – poet. m. folg. Infin., quaelibet in quemvis opprobria fingere saevus (schonungslos), Hor. ep. 1, 15, 30. – b) v. lebl. Subj.: mare, Sall. u.a.: pontus, Ov.: undae, Lucr.: aequora, Verg.: ventus, Cic.: gelu, Verg.: hiems, Veget. mil.: horror, Verg.: scopulus, Verg.: fletus, Prop.: somnia, Tibull.: facies, Tac.: odor (vini), wild machend, Stat. – tridens, Verg.: falx, schrecklich, Tibull.: stola, gewaltige, Enn. fr.: funera, schrecklich anzusehen, Verg.: verbera, Verg. – / saevum, adv. = saeve, Stat. u. Claud.

    lateinisch-deutsches > saevus

  • 109 sonax

    sonāx, ācis (sono), sehr ertönend, mit schmetterndem Tone, concha, Apul. met. 4, 31 (aber Ov. met. 1, 333 jetzt conchae sonanti): aper dentibus attritu sonaci spumeus, Apul. met. 8, 4.

    lateinisch-deutsches > sonax

  • 110 spargo [2]

    2. spargo, sparsi, sparsum, ere (vgl. σπείρω), I) streuen, hinstreuen, ausstreuen, sprengen, spritzen, hinsprengen, hinspritzen, A) im allg.: nummos populo, Cic.: pecuniam, Sen.: nummos in plebem, Suet.: nuces, Verg.: venena, G. verspritzen = Leute vergiften, Cic. (u. so neqne spargi venena in tres poterant, konnten mit G. vergeben werden, Tac.): cruorem, hinspritzen, Lucr.: acetum, darauf gießen, Tac. – absol., qui spargunt, sprengen (um den Staub zu löschen), Cic. – B) insbes.: 1) ausstreuen, säen, semina humo, Ov.: in optimam segetem praeclara semina, Cic. fr. – bildl., animos in corpora, gleichs. säen, Cic.: omnia, quae gerebam, spargere me in orbis terrae memoriam, Cic. – 2) hinstreuen = werfen, schießen, schleudern, tela, Verg.: pondera fundae, Prop.: Geryon sparsus, hingeworfen, zu Boden geworfen, Sen. – absol., sagittarius cum funditore utrimque summo studio spargunt fortissime, Claud. Quadrig. ann. 19. fr. 85 (bei Gell. 9, 1, 1). – 3) auseinanderstreuen, teilen, ausbreiten, verbreiten, zerstreuen, a) übh.: α) lebl. Obj.: manum, Mart.: res sparsas et vage disiectas ita diligenter eligere, ut etc., Cornif. rhet.: cupressus spargit ramos, Plin.: cacumina se in aristas spargunt, Plin.: Rhenus in Mosam se spargit, ergießt sich weit u. breit, Plin.: bellum, den Kriegsschauplatz bald hier- bald dorthin verlegen, Tac.: per aequora bellum, Lucan.: bella Sardoas in oras, Lucan.: arma (den Krieg) per agros, Verg. – dah. gerüchtweise verbreiten, aussprengen, Argolicas nomen per urbes Theseos, Ov.: nomen suum in toto orbe, Mart.: voces in vulgum ambiguas, Verg.: in parentes abominanda crimina, Quint.: fama per Aenium rapido vaga murmure campum spargitur in turmas, Stat.: u. spargitur m. folg. Acc. u. Infin., spargebatur insuper Albinum regis insigne usurpare, Tac. hist. 2, 58: sparge subinde (äußere bei verschiedenen Gelegenheiten) m. folg. dir. Rede, Hor. sat. 2, 5, 103. – β) leb. Wesen, verteilen, per vias speculatores, Liv.: exercitum per provincias, Tac. – im üblen Sinne, versprengen, zerstreuen, aper spargit canes, Ov.: sp. se toto campo, Liv.: sp. se in fugam, Liv.: ceteram multitudinem inermem toto sparsam vagari saltu, Liv.: sicubi sparsos ac dissipatos invadere possent, Liv.: sparsos et incompositos cum inopinato invasissent, Liv.: ne sparsi et inconditi sine ordine, sine signis omnibus portis excurrerent, Liv.: pedites ordinati et praeparati sparsos per neglegentiam et semisomnos prope adorti sunt, Liv. – b) prägn.: α) die Zeit versplittern, verzetteln, tempus, Sen. ep. 19, 1. – β) Vermögen versplittern, vergeuden, spargas tua prodigus, Hor. ep. 2, 2, 195: pecuniam spargere, sein Geld zum Fenster hinauswerfen, Sen. ep. 120, 21. – γ) teilen, einteilen, zerteilen, verteilen, genera in species, Plin.: legiones, zerteilen, Tac.: vestigia fugae, zerteilen = unkenntlich machen, Curt. – δ) entfernen, trennen, magnum ab Argis Alciden, Val. Flacc. 5, 488: sparsis consumptisque fratribus bello intestinae discordiae, Iustin. 27, 3, 1. – ε) zerteilen, zerreißen, corpora, Ov. met 7, 442: so auch sparsus silebo, Sen. Herc. Oet. 1394 (1398). – 4) Bemerkungen einstreuen, de hac parte adhuc spargetur omnibus locis, Quint. 8, 3, 58. – II) bestreuen, besprengen, bespritzen, 1) eig.: humum foliis, bestreuen, Verg.: corpus lymphā, Verg.: farinam aquā, Sen.: stupentes aquā frigidā, Sen. – 2) übtr.: a) bestreuen, aurora spargebat lumine terras, Verg.: caelum astris, Ov.: porticus sparsa tabellis, geschmückt, Ov. – bildl., litterae humanitatis sale sparsae, Cic.: sparsi fraternā caede penates, die durch Verwandtenmord befleckten, Verg.: vir bonus iniquis rumoribus sparsus, Sen. – b) befeuchten, begießen, benetzen, cytisum, Plin.: lacrimā favillam amici, Hor.: dah. haustu sparsus aquarum, mit geschöpftem Wasser besprengt (= die Hände gewaschen), Verg. – c) besprengen, sprenkeln, alas coloribus, Verg.: velamina (feris detracta) maculis, Tac.: duo capreoli, sparsis etiamnunc pellibus albo, mit weiß gesprenkelten F., Verg. / Parag. Infin. spargier, Hor. carm. 4, 11, 8. Prud. cath. 5,148.

    lateinisch-deutsches > spargo [2]

  • 111 spumo

    spūmo, āvī, ātum, āre (spuma), I) intr.: A) schäumen, Schaum von sich geben, a) übh., spumans salum, Verg.: aper spumans, Verg.: sanguis ex ore spumans, Cels.: spumantia frena, Phaedr.: spumant apris ora, Sen.: ut terra respersa eo (aceto) spumet, Cels. – b) insbes., vor Wut schäumen, ardescit furiis atque indignationibus mater, spumat, anhelat, exaestuat, Arnob. 5, 20: ira turpior spumante rictu, Suet. Claud. 30. – B) übtr.: terra spumat, schäumt, kocht auf, Cels. 5, 27, 4. – II) tr.: A) beschäumen = mit Schaum bedecken, saxa cana salis niveo spumata liquore, beschäumt von der schneeigen Salzflut, Cic. poët. de div. 1, 13. – B) hervorschäumen, schäumend von sich geben, equi aegra soporatis spumant oblivia linguis, Claud.: bildl., iste spumans ex ore scelus, Cornif. rhet.

    lateinisch-deutsches > spumo

  • 112 sus [2]

    2. sūs, suis, c. (v. der Wurzel su - zeugen, gebären, griech. σῦς, ὗς, ahd. sū, Sau, gotisch swein, ahd. swīn), I) das Schwein, die Sau, Cic. u.a.: sus plena, trächtig, Cic.: sus lactans od. lactens, Saugferkel, Solin.: sus silvaticus, Wildschwein, Varro fr.: so auch sus ferus, Plin.: sus mansuetus, Liv.: sus dux, das Leitschwein, Plin.: sus alba, Aur. Vict.: sus setosa, Phaedr.: sus masculus, Liv.: sus femina (Ggstz. aper, männl. Wildschwein, Keiler), Plin.: ut lutulentus sus cum quovis volutari, Ps. Cic. decl. in Sall. 3. – Sprichw., sus Minervam docet, wenn ein Einfältiger einen Klügeren lehren oder ihm Regeln geben will, Cic. Acad. 1, 18: u. dafür sus artium repertricem (docet), Hieron. epist. 46, 1: so auch et docebo sus, ut aiunt, oratorem, Cic. de or. 2, 233. – II) ein Fisch, Ov. hal. 130 (132). – / Nom. suis, Varro LL. 10, 7. Prud. c. Symm. 2, 814 (Dressel Nom. sues). – Genet. sueris u. Abl. suere, Varro LL. 5, 110: Nom. u. Akk. Plur. sueres, Liv. Andr. fr. bei Fest. 352 (b), 21 (nach Müllers Vermutung. s. p. 397, a). Plaut. bei Fest. 230 (b), 28. – Dat. u. Abl. Plur. suibus, Varro LL. 5, 110. Colum. 7, 9, 9, u. subus. Varro r.r. 2, 5, 1. Cic. de nat. deor. 2, 111. Lucr. 5, 966 (sūbus) u. 974 u. 977 (sŭbus). Varro sat. Men. 127 (sūbus), Plin. 11, 279; 24, 176 u. 29, 75.

    lateinisch-deutsches > sus [2]

  • 113 Tegea

    Tegea, ae, f. (Τεγέα; Nbf. Tegeē, ēs, f. [Τεγέη], Stat. Theb. 11, 177), eine uralte Stadt in Arkadien, j. Ruinen Paleo Episkopi, südlich von Tripolitza, Mela 2, 3, 5 (2. § 43). Liv. 34, 26, 9. – poet. = Arkadien, Stat. Theb. 11, 177. Claud. b. Get. 576. – Dav.: A) Tegeaeus (Tegeēus), a, um, tegeäisch, poet. = arkadisch, Verg.: virgo, Kallisto, Tochter des arkadischen Königs Lykaon, Ov.: aper, der erymanthische Eber, Ov.: parens, Karmenta, Mutter des Euander, Ov.; die auch Tegeaea sacerdos heißt, Ov.: domus, des Euander, Ov.: volucer, Merkur, Stat. – subst., Tegeaea, ae, f., Atalanta aus Arkadien, Ov. met. 8, 317. – B) Tegeātēs, ae, m. (Τεγεάτης), aus Tegea, der Tegeate, Stasippus T., Val. Max. 4, 1. ext. 5. – Plur. Tegeātae, ārum, m., die Einw. von Tegea, die Tegeaten, Cic. – C) Tegeāticus, a, um (Τεγεατικός), tegeatisch, volucer od. ales, v. Merkur, Stat. – D) Tegeātis, idis, f. (Τεγεατις), tegeatisch, poet. = arkadisch, mater, die arkadische Atalanta, Stat.: capra, Sil.

    lateinisch-deutsches > Tegea

  • 114 timendus

    timendus, a, um, PAdi. (timeo), zu fürchten, furchtbar, fürchterlich, grimmig, reges, Hor.: diva, Ov.: dentes, Hor.: vox. Hor. – m. ab od. de u. Abl., hostis adest dextra laevaque a parte timendus, Ov.: frigus et incursus omni de parte timendi, Ov. – m. Abl. (durch), obliquo dente timendus aper, Ov.: et Xanthus et Ide nomina sunt ipso paene timenda sono, Ov. – m. Dat. (wem?), leones aliis timendi, Ov.: cum Romanis timendus erat, Ov.: ut non tam timeret, quam timendus ipse hostibus esset, Iustin.: nostro quoque imperio timendum fastigium, Vell. – neutr. pl. subst., das Furchtbare, fortitudo contemptrix timendorum est, Sen. ep. 88, 29.

    lateinisch-deutsches > timendus

  • 115 torvus

    torvus, a, um (zu griech. τάρβος, Schrecken, Scheu, ταρβέω, ich erschrecke), durchbohrend, scharf, wild, finster, graus, I) eig., zunächst von Augen u. Blick, dann auch übh. v. Ansehen u.v. Charakter, a) gew. im üblen Sinne: oculi, Ov. u. Quint. (u. so subst., aspicit hunc torvis, sc. oculis, Ov. met. 6, 34): vultus, Hor.: facies torva, Verg., torvissima, Arnob. 6, 10: forma minantis, Ov.: nec sedeo torva, Ov.: aspectus equi, Plin.: senex, v. Charon, Prop. – draco, Cic. poët.: aper, Prop.: angues, Verg.: bos, leaena, Verg.: Medusa, Ov.: cometes torvo visu, Plin.: proelia, Catull.: vox torvior, Apul.: tuba rudore torvior, Apul.: von Flüssen (vielleicht weil ihnen Hörner beigelegt wurden), Ister, Val. Flacc. – Acc. neutr. torvum u. torva poet. st. des Adv., torvum clamare, Verg.: variis vocibus sonare torvum, Amm.: torvum canentibus classicis, Amm.: torvum renidens, Amm.: torvum et furiale renidens, Sil.: torvum lacrimans, Stat.: semper obliquum intuens et torvum, Amm.: torva tueri, Verg. – b) (poet.) im guten Sinne, finster = ernst, männlich, Maro, Stat.: voluptas, Claud. – II) übtr., v. Weine, torva fiunt vina, rauh, herb, Plin. 17, 212. – / Nomin. arch. torvos, Verg. Aen. 10, 170 R.

    lateinisch-deutsches > torvus

  • 116 Umbri

    Umbrī, ōrum, m., ein Stammvolk in Italien zwischen dem Padus (Po), der Tiber u. dem Adriatischen Meere, das später, aus Etrurien verdrängt, sich mehr südlich wandte u. einen Landstrich zwischen Rubiko, Nar u. Tiber bewohnte, Plin. 3, 50. Liv. 5, 35, 2; 9, 37, 12: Sing. Umber, der Umbrer, poëta Accius Umber Sarsinas erat, Fest. 238 (a), 34 u. Paul. ex Fest. 239, 4. – Dav.: A) Umber, bra, brum, zu den Umbrern gehörig, aus Umbrien, umbrisch, porcus, Catull.: aper, Hor.: lacus, der Klitumnus, Prop. – subst., Umber, brī, m. (sc. canis), ein umbrischer Hund, bes. als Jagdhund beliebt, Verg. Aen. 12, 753. Sen. Thyest. 498: Umbra, ae, f., die Umbrerin, im Wortspiel mit umbra, Plaut. most. 770. – B) Umbria, ae, f., Umbrien, die Landschaft der Umbrer, Cic. Rosc. Am. 18: auch Umbria terra, Gell. 3, 2, 6. – C) Umbricus, a, um, aus Umbrien, umbrisch, creta, Plin. 35, 197.

    lateinisch-deutsches > Umbri

  • 117 verna

    verna, ae, c., der im Hause seines Herrn von einer Sklavin geborene Sklave, Haussklave, I) eig., Plaut., Cael. in Cic. ep., Hor. u.a.: als fem., Corp. inscr. Lat. 6, 8958. – sie waren als niedrige Kriecher, gemeine (plumpe) Witzbolde u. freche Burschen berüchtigt, Mart. 1, 41, 2. Plaut. Amph. 1033. – II) übtr., der Inländer, de plebe Remi Numaeque verna, Mart. 10, 76, 4. – u. adi., inländisch, aper, Mart.: liber, in Rom geschrieben, Mart.

    lateinisch-deutsches > verna

  • 118 voluto

    volūto, āvī, ātum, āre (Intens. v. volvo), wälzen, rollen, winden, drehen, herumwälzen, -rollen, -drehen, I) eig.: a) übh.: amphoras per terram, Colum.: pilas, wölgern, Plin. – refl., se v. in pulvere, Plin.: dum aper se volutat, sich sült, Phaedr. (vgl. im Bilde, ut lutulentus sus cum quovis volutari, Auct. decl. in Sall. 1, 3): iumentum ex qualibet causa se inveneris volutare, Veget. – medial volutari, sich wälzen, in luto, in pulvere, Varro: rivis et caenoso lacu, Colum.: auf einem Goldhaufen, toto corpore, Suet.: ne fluxā habenā volutetur in iactu glans, hin u. her rolle, Liv.: volutari ad pedes, sich zu Füßen werfen, zu Füßen fallen, Cornif. rhet.: in concavis partibus earum (nubium) volutatus aër, strömende Luft, Sen.: quo artius fretum volutatur, sich fortwälzt, Curt.: ita in levi tantum glacie tabidaque nive volutabantur, rutschten hin u. her, Liv. – u. so Partiz. volūtāns, refl., sich wälzend, volutans pedibus, sich zu Füßen werfend, Verg. Aen. 3, 607: por cava saxa volutans, Ov. am. 3, 6, 45: in sacco et cinere volutantes, Tert. apol. 40 extr. – b) im obszön. Sinne, volutari cum sororibus, Cic.: cum serpente, Iustin.: in domesticis germanitatis stupris, Cic.: u. Partiz. volūtāns refl., volutantes adulteri, Sen. contr. 1, 4, 3: volutans cum piscatore, Plin. 35, 140. – II) übtr.: 1) im allg.: a) aktiv, saeva feroci corde volutat somnia, hat schreckliche Träume, Sen. Herc. fur. 1083 (1088): cum inter spem metumque animum volutaret, Iul. Val. 2, 15. p. 71 (a) ed. Paris. (Kübler animo volutaret). – b) medial, volutari, sich herumwälzen, d.i. sich befinden usw., in omni genere flagitiorum, Cic.: in omni dedecore, Cornif. rhet.: gravia, in quibus volutabatur, incerta, dubia, Sen.: inter mala volutor plurima, Sen.: immunditiis tam pessimis, Augustin. – 2) insbes.: a) rollend nach u. nach verbreiten, ausbreiten, von sich geben, vocem per atria, Verg.: vocem volutant litora, geben einen Widerhall, Verg.: flamina volutant murmura, murmeln, Verg. – b) bei sich hin und her überlegen, überdenken, erwägen, condiciones cum amicis, Liv.: hanc rem in pectore, Plaut.: quid intra animum volutaverim, womit ich in meinem Geiste umgegangen bin, Tac.: haec ipse suo tristi cum corde volutat, Verg.: hoc v. in animo, Liv.: multa secum animo, Liv.: nihil umquam nisi sempiternum et divinum animo, Cic.: supremas iam curas animo, Tac.: secum matris violentiam, Tac.: m. de u. Abl., cum de consulibus in annum creandis solus mecum volutarem, Auson. grat. act. VI III. 42. p. 25, 4 Schenkl: m. folg. Fragesatz, tacitus mecum voluto, si (ob) etc., Verg. ecl. 9, 37: volutare secum, quonam modo etc., Tac. ann. 4, 12: m. folg. ut u. Konj., Severus dicitur animo volutasse, ut et hunc occideret, Spart. Carac. 11, 3. – c) beschäftigen, animum saepe iis tacitis cogitationibus, Liv. 9, 17, 2: in veteribus scriptis studiose et multum volutatum esse, sich fleißig u. viel beschäftigen mit usw., Cic. de or. 3, 39; vgl. Cic. ad Q. fr. 2, 13 (11), 4.

    lateinisch-deutsches > voluto

  • 119 exilis

    exilis, e [st2]1 [-] menu, délié, mince, grêle, maigre, chétif, faible. [st2]2 [-] étroit. [st2]3 [-] maigre, pauvre (sol).
    * * *
    exilis, e [st2]1 [-] menu, délié, mince, grêle, maigre, chétif, faible. [st2]2 [-] étroit. [st2]3 [-] maigre, pauvre (sol).
    * * *
        Exilis, et hoc exile, pen. prod. Menu, Gresle, Delié.
    \
        Exilis aper. Varro. Menu et maigre.
    \
        Domus exilis. Horat. Estroicte, Petite.
    \
        Exilia dicere. Cicero. Choses de petite valeur.

    Dictionarium latinogallicum > exilis

  • 120 glans

    glans, glandis, f.    - cf. gr. βάλανος. - voir hors site glans. [st1]1 [-] gland (fruit du chêne).    - glande vesci, Cic. Or. 31: se nourrir de glands.    - uvidus hiberna venit de glande Menalcas, Virg. B. 10, 20: Ménalque arrive tout humide de la glandée d'hiver. [st1]2 [-] fruit [d'autres arbres].    - Dig. 50, 16, 236. [st1]3 [-] balle de plomb ou de terre cuite qu'on lançait avec la fronde.    - Caes. BG. 7, 81, 4, etc. [st1]4 [-] gland [t. d'anatomie].    - Cels. 7, 25.
    * * *
    glans, glandis, f.    - cf. gr. βάλανος. - voir hors site glans. [st1]1 [-] gland (fruit du chêne).    - glande vesci, Cic. Or. 31: se nourrir de glands.    - uvidus hiberna venit de glande Menalcas, Virg. B. 10, 20: Ménalque arrive tout humide de la glandée d'hiver. [st1]2 [-] fruit [d'autres arbres].    - Dig. 50, 16, 236. [st1]3 [-] balle de plomb ou de terre cuite qu'on lançait avec la fronde.    - Caes. BG. 7, 81, 4, etc. [st1]4 [-] gland [t. d'anatomie].    - Cels. 7, 25.
    * * *
        Glans, glandis: vel Glandis, huius glandis, f. g. Plin. Gland, Glandee.
    \
        Glans. Caius. Le fruict de touts arbres.
    \
        Glans caduca. Paulus. Gland qui est cheut de l'arbre.
    \
        Fagea. Plin. De la faine.
    \
        Iligna glande nutritus aper. Horat. De gland de yeuse.
    \
        Glans quernea. Colum. Gland de chesne.
    \
        Glans. Sallust. Une plombee, Un boulet de plomb.

    Dictionarium latinogallicum > glans

См. также в других словарях:

  • Aper-el — Aper el …   Wikipédia en Français

  • Aper — bezeichnet: althochdeutsch abar und alemannisch aper für „schneefrei“, „ohne Schnee“ als Gegenteil von „schneebedeckt“, siehe Ausaperung lateinisch aper für Eber oder Keiler Aper ist der Name folgender Personen: Publius Salvius Aper, römischer… …   Deutsch Wikipedia

  • APER — L Attestation de Première Education à la Route (APER) est une formation française dispensée lors des trois cycles de l école primaire et qui s inscrit dans le continum éducatif à la route. Sommaire 1 Description 2 Notes et références 3 Annexes …   Wikipédia en Français

  • Aper — Ap er, n. One who apes. [1913 Webster] || …   The Collaborative International Dictionary of English

  • Aper [1] — Aper (lat.), 1) Eber, Wildschwein; 2) Fisch, so v.w. Meereber; 3) (röm. Ant.), Legionszeichen mit dem Bilde eines Ebers …   Pierer's Universal-Lexikon

  • Aper [2] — Aper, 1) Gallier, Redner in Rom, zuletzt Prätor, st. 85 n. Chr.; er ist nach Einigen Verfasser des Dialogs de oratoribus (s. Tacitus); 2) Arrius, Präfectus Prätorio unter Kaiser Carus, aus Herrschsucht Mörder seines Schwiegersohns, des Kaisers… …   Pierer's Universal-Lexikon

  • Aper — (v. lat. apertus), offen, nicht mit Schnee bedeckt; Ausapern, Fortschmelzen des Schnees; aperer Gletscher, untere Partie des Gletschers …   Meyers Großes Konversations-Lexikon

  • Aper — (vom lat. apertus), offen, nicht mit Schnee bedeckt; bes. von Berggipfeln und Gletschern …   Kleines Konversations-Lexikon

  • aper — Adj schneefrei per. Wortschatz obd. (11. Jh.), mhd. āber, ahd. āber Stammwort. Herkunft unklar. Verlockend, aber lautlich schwer vergleichbar ist das unklare l. aprīcus offen, sonnenbeschienen . ✎ Lloyd/Springer 1 (1988), 16 19 (anders: aus ā +… …   Etymologisches Wörterbuch der deutschen sprache

  • aper — (süddeutsch, schweizerisch, österreichisch für schneefrei); apere Wiesen …   Die deutsche Rechtschreibung

  • aper- — see later spelling apper …   Useful english dictionary

Поделиться ссылкой на выделенное

Прямая ссылка:
Нажмите правой клавишей мыши и выберите «Копировать ссылку»