Перевод: с латинского на все языки

со всех языков на латинский

dēgener

  • 1 degener

    dēgener, neris, c. (de u. genus), aus der Art schlagend, ab-, ausgeartet, I) eig., abgeartet, von niedriger Abkunft (Herkunft), unecht, unebenbürtig, gemein, a) leb. Wesen: α) v. Menschen: Afer, Liv.: rex Macedonum unechter (= untergeschobener), Tac.: Neoptolemus, Verg.: uxor, Tac.: Pannonius, Amm.: privatim degeneres, persönlich verkommen, Tac.: hi iam degeneres sunt, mixti et Gallograeci vere, quod appellantur, Liv. – m. Acc. resp., Artabanus maternā origine Arsacides, cetera (im übrigen) degener, Tac. ann. 6, 42. – m. Abl. (an), Zenobia dignitate formae haud degener, Tac. ann. 12, 51. – m. Genet. (von), iuvenis patrii non degener oris, dem Vater an Beredsamkeit nicht unähnlich (der vom Vater den Mund geerbt hat), Ov. ex Pont. 3, 5, 7. – β) von Tieren: taurus, Sen.: degener et vulgaris asellus, Col.: aquila, Plin.: canum degeneres, Plin. – b) v. Lebl.: herbae, Plin.: adamantes, Plin. – II) übtr., geistig oder moralisch (sittlich) ausgeartet, entartet, verkommen, seiner Abkunft unwürdig, unedel, gemein, a) v. Pers.u. deren Geist.: hostis degener et emollitus amoenitate Asiae, Liv.: deg. filius (Ggstz. filius tantae indolis, quantae tuus fuit), Sen.: deg. toga (poet. = togati), Lucan.: degeneres et humillimae mentis, Sen.: degeneres et ignavi, Amm. – animus deg., non deg., Tac.: animus pusillus et deg., Sen.: animi degeneres, Verg. – m. ad u. Akk., non degener ad pericula (den G. gegenüber), Tac. ann. 1, 40. – m. ab u. Abl., iam bilingues erant (sie sprachen schon eine Mischsprache), paulatim a domestico externo sermone degeneres, indem bei ihnen das vaterländische allmählich durch das fremde Idiom entartet war, Curt. 7, 5 (23), 29. – m. Genet., Atlantes degeneres sunt humani ritus, allen menschlichen Gewohnheiten entfremdet, Plin. 5, 44: patriae non degener artis, Ov. met. 11, 315: nec degener ille sanguinis, Stat. Theb. 9, 619: non degener ipse gestorum, Sil. 12, 287: decolor et degener patris, Ps. Augustin. serm. app. 70, 2. – analog dem indignus m. Abl. wovon? degener haud Gracchis consul, Sil. 4, 517: illi non degeneres tanto duce, Ambros. de Iacob 2, 11, 45. – m. Abl. wodurch? non degener vitā (im L.), Tac. ann. 5, 61. – b) v. Lebl.: vultus Vitellii proiectus et deg. (unmännlich), Tac.: conspectus deg. irati patris, Val. Max.: trepidatio deg., Sen.: degeneres passus latebras, feige Schl., Lucan.: nec irritae aut degeneres insidiae fuere adversus transfugam et violatorem fidei, Tac.: ceterorum preces degeneres fuere ex metu, Tac.: prece haud degeneri permotus, Tac. – / degener als Femin., Plin. 10, 8 u. 14, 41. Lucan. 1, 365 u. 10, 441. Tac. ann. 12, 19. Inc. pan. Constant. Aug. 13, 5. Auson. Mos. 355. Prud. cath. 7, 12 u. 12, 193. – Abl. Sing. auch degeneri, Sen. Phaed. 493. Tac. ann. 12, 19. Stat. silv. 3, 2, 41. Ennod. carm. 2, 148, 4 u. dict. 13. p. 464, 21.

    lateinisch-deutsches > degener

  • 2 degener

    dēgener, neris, c. (de u. genus), aus der Art schlagend, ab-, ausgeartet, I) eig., abgeartet, von niedriger Abkunft (Herkunft), unecht, unebenbürtig, gemein, a) leb. Wesen: α) v. Menschen: Afer, Liv.: rex Macedonum unechter (= untergeschobener), Tac.: Neoptolemus, Verg.: uxor, Tac.: Pannonius, Amm.: privatim degeneres, persönlich verkommen, Tac.: hi iam degeneres sunt, mixti et Gallograeci vere, quod appellantur, Liv. – m. Acc. resp., Artabanus maternā origine Arsacides, cetera (im übrigen) degener, Tac. ann. 6, 42. – m. Abl. (an), Zenobia dignitate formae haud degener, Tac. ann. 12, 51. – m. Genet. (von), iuvenis patrii non degener oris, dem Vater an Beredsamkeit nicht unähnlich (der vom Vater den Mund geerbt hat), Ov. ex Pont. 3, 5, 7. – β) von Tieren: taurus, Sen.: degener et vulgaris asellus, Col.: aquila, Plin.: canum degeneres, Plin. – b) v. Lebl.: herbae, Plin.: adamantes, Plin. – II) übtr., geistig oder moralisch (sittlich) ausgeartet, entartet, verkommen, seiner Abkunft unwürdig, unedel, gemein, a) v. Pers.u. deren Geist.: hostis degener et emollitus amoenitate Asiae, Liv.: deg. filius (Ggstz. filius tantae indolis, quantae tuus fuit), Sen.: deg. toga (poet. = togati), Lucan.: degeneres et humillimae mentis, Sen.: degeneres et ignavi, Amm. – animus deg., non deg., Tac.: animus pusillus et deg., Sen.: animi degeneres,
    ————
    Verg. – m. ad u. Akk., non degener ad pericula (den G. gegenüber), Tac. ann. 1, 40. – m. ab u. Abl., iam bilingues erant (sie sprachen schon eine Mischsprache), paulatim a domestico externo sermone degeneres, indem bei ihnen das vaterländische allmählich durch das fremde Idiom entartet war, Curt. 7, 5 (23), 29. – m. Genet., Atlantes degeneres sunt humani ritus, allen menschlichen Gewohnheiten entfremdet, Plin. 5, 44: patriae non degener artis, Ov. met. 11, 315: nec degener ille sanguinis, Stat. Theb. 9, 619: non degener ipse gestorum, Sil. 12, 287: decolor et degener patris, Ps. Augustin. serm. app. 70, 2. – analog dem indignus m. Abl. wovon? degener haud Gracchis consul, Sil. 4, 517: illi non degeneres tanto duce, Ambros. de Iacob 2, 11, 45. – m. Abl. wodurch? non degener vitā (im L.), Tac. ann. 5, 61. – b) v. Lebl.: vultus Vitellii proiectus et deg. (unmännlich), Tac.: conspectus deg. irati patris, Val. Max.: trepidatio deg., Sen.: degeneres passus latebras, feige Schl., Lucan.: nec irritae aut degeneres insidiae fuere adversus transfugam et violatorem fidei, Tac.: ceterorum preces degeneres fuere ex metu, Tac.: prece haud degeneri permotus, Tac. – degener als Femin., Plin. 10, 8 u. 14, 41. Lucan. 1, 365 u. 10, 441. Tac. ann. 12, 19. Inc. pan. Constant. Aug. 13, 5. Auson. Mos. 355. Prud. cath. 7, 12 u. 12, 193. – Abl. Sing. auch degeneri, Sen. Phaed. 493. Tac. ann. 12, 19.
    ————
    Stat. silv. 3, 2, 41. Ennod. carm. 2, 148, 4 u. dict. 13. p. 464, 21.

    Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > degener

  • 3 degener

    degener, eris (abl. sing. -eri, -ere) [st2]1 [-] dégénéré, qui dégénère, abâtardi. [st2]2 [-] bâtard (étranger à la famille). [st2]3 [-] dégénéré (moralement), bas, indigne, ignoble, honteux.    - patrii non degener oris, Ov. Pont. 3, 5, 7: qui n'a pas perdu l'éloquence de son père.    - degeneres adamantes, Plin. 37, 4, 15, § 58: diamants défectueux.
    * * *
    degener, eris (abl. sing. -eri, -ere) [st2]1 [-] dégénéré, qui dégénère, abâtardi. [st2]2 [-] bâtard (étranger à la famille). [st2]3 [-] dégénéré (moralement), bas, indigne, ignoble, honteux.    - patrii non degener oris, Ov. Pont. 3, 5, 7: qui n'a pas perdu l'éloquence de son père.    - degeneres adamantes, Plin. 37, 4, 15, § 58: diamants défectueux.
    * * *
        Degener, penul. corr. omnis gen. in ablatiuo, degenere vel degeneri, pen. corr. Virgil. Forlignant, Qui forligne, Qui fait deshonneur à sa lignee, Qui degenere.
    \
        Degener humani ritus. Plin. Qui ne suit point la maniere de faire et facon commune aux hommes.
    \
        Iuuenis patrii non degener oris. Ouid. Qui n'est point moins eloquent que son pere.
    \
        Degener altae virtutis parum. Sil. Qui n'ensuit point les vertuz et haults faicts de ses majeurs.
    \
        Proles non degener. Seneca. Qui ne forligne point.
    \
        Degener. Virgil. Plin. Qui est de mauvaise race, et ne vault rien.

    Dictionarium latinogallicum > degener

  • 4 degener

    degener degener, eneris низменный, низкий

    Латинско-русский словарь > degener

  • 5 degener

    dē-gĕner, is (abl. degeneri, Tac. A. 12, 19), adj. [genus], that departs from its race or kind, degenerate, not genuine (mostly poet. and in post-Aug. prose; esp. freq. in Plin. and Tac.; not in Quint. and Suet.).
    I.
    Lit.:

    Neoptolemum,

    Verg. A. 2, 549; cf.

    proles,

    Luc. 8, 693; Tac. A. 12, 62:

    dignitate formae haud degener,

    id. ib. 12, 51:

    hi (Galli) jam degeneres sunt, mixti, et Gallograeci vere, quod appellantur,

    Liv. 38, 17, 9; 38, 49, 4:

    canum degeneres,

    Plin. 11, 50, 111, § 265:

    aquila,

    id. 10, 3, 3, § 8:

    herbae,

    id. 17, 5, 3, § 33:

    adamantes,

    id. 37, 4, 15, § 58.—
    (β).
    With gen.:

    patrii non degener oris,

    Ov. Pont. 3, 5, 7; so,

    sanguinis,

    Stat. Th. 9, 619:

    patriae artis,

    Ov. M. 11, 314:

    altae virtutis patrum,

    Sil. 10, 68; Plin. 5, 8, 8, § 44.—
    II.
    Transf., mentally or morally degenerate, ignoble, base:

    Muttinem sibi modum facere, degenerem Afrum!

    Liv. 25, 40, 12:

    Artabanum materna origine Arsacidem, cetera degenerem,

    Tac. A. 6, 42; cf.:

    vitā non degener,

    id. ib. 4, 61:

    non degener ad pericula,

    id. ib. 1, 40:

    degeneres animos timor arguit,

    Verg. A. 4, 13:

    animi,

    Luc. 6, 417:

    metus,

    id. 3, 149:

    questus,

    Val. Fl. 1, 164:

    preces,

    Tac. A. 12, 36 fin.:

    projectus,

    id. H. 3, 65 fin.:

    insidiae,

    id. A. 11, 19 et saep.—Of language:

    bilingues, paulatim a domestico externo sermone degeneres,

    Curt. 7, 5, 29.— Poet.:

    toga (for togati),

    Luc. 1, 365.—With abl. ( = indignus):

    degener haud Gracchis consul,

    Sil. 4, 5, 17:

    tantoduce,

    Ambros. de Jacob. 2, 11, 45.

    Lewis & Short latin dictionary > degener

  • 6 degener

    dē-gener, eris adj. [ genus ]
    1) выродившийся, испортившийся, переродившийся (d. sanguinis St; proles T; taurus Sen; herbae PM)
    juvenis patrii non d. oris O — юноша, достойный красноречия (унаследовавший красноречие) отца
    2) ложный, ненастоящий, самозваный ( rex T)
    3) низкий, низменный, неблагородный (animus V; preces T)

    Латинско-русский словарь > degener

  • 7 degener

    1) незаконный (1. 12 C. 5, 27). 2) негодный (1. 1 § 4 C. 7, 6). 3) постыдный, позорный, degen. morte gladium subire (1. 1 C. 12, 46).

    Латинско-русский словарь к источникам римского права > degener

  • 8 degener

    (gen.), degeneris ADJ
    degenerate/base; inferior to ancestors; ignoble, unworthy, untrue, contemptible; low-born, of/belonging to inferior stock/breed/variety; soft/weak; softened

    Latin-English dictionary > degener

  • 9 Ophisthoplus degener

    2. RUS опистоплюс m Петерса
    3. ENG
    4. DEU
    5. FRA
    Ареал обитания: Южная Америка

    VOCABULARIUM NOMINUM ANIMALIUM QUINQUELINGUE > Ophisthoplus degener

  • 10 Lichonycteris degener

    2. RUS листонос m Миллера
    3. ENG
    4. DEU
    5. FRA

    VOCABULARIUM NOMINUM ANIMALIUM QUINQUELINGUE > Lichonycteris degener

  • 11 degenero

    dēgenero, āvī, ātum, āre [ degener ]
    1) выродиться, переродиться, измениться, испортиться (poma, semina degenerant V)
    2) перерождаться, превращаться, переходить (degenerat hordeum in avenam PM)
    3) (за)пятнать, унижать, опорочивать (aliquem Prp, O; tantum honorem St)

    Латинско-русский словарь > degenero

  • 12 decolor

    dē-color, ōris, Adi., was die natürliche Farbe verloren hat, entfärbt, verfärbt, verdunkelt (gebräunt), getrübt, a) eig.: sanguis, Cic. poët.: cutis, Plin.: unio, Plin.: India, Ov.: heres, ein Mohr als Erbe, Iuven.: dies, Amm.: alga, Auson. – m. Abl., decolor ipse suo sanguine Rhenus, Ov. – b) übtr.: deterior paulatim ac decolor aetas, das entartete (durch Verschlechterung in das eiserne Zeitalter aus dem goldenen), Verg. Aen. 8, 326: fama decolor et factis infitianda tuis, ein entstelltes, häßliches Gerücht, Ov. her. 9, 4: v. Pers., entartet, ausgeartet, Sil. 11, 424: m. Genet., decolor et degener patris, Augustin. serm. app. 70, 2.

    lateinisch-deutsches > decolor

  • 13 degenero

    dē-genero, āvi, ātum, āre (degener), I) v. intr.aus der Art schlagen, abarten, ausarten, 1) eig.: a) v. Pers.: Macedones, qui Alexandriam in Aegypto, qui Seleuciam ac Babyloniam, quique alias sparsas per orbem terrarum colonias habent, in Syros Parthos Aegyptios degenerarunt, Liv. 38, 17, 11. – b) v. Lebl.: poma degenerant sucos oblita priores, Verg.: frugum semina mutato solo degenerant, Flor.: sata quaedam caelo terrāque degenerant, Quint.: semina vidi lecta diu et multo spectata labore degenerare, Verg.: quamvis celerius locis umidis, tamen etiam siccis frumenta degenerant, nisi etc., Col.: plerumque degenerat surculus, si etc., Col. – m. ab u. Abl., comperimus eum malleolum, qui quattuor uvas tulerit, deputatum et in terram depositum a fecunditate materna sic degenerare, ut etc., Col. – m. in u. Akk., degenerat hordeum in avenam, Plin.: costae sex inferiores... in exteriorem partem recurvatae paulatim in cartilaginem degenerant, gehen in Knorpel über, Cels.

    2) übtr., moralisch oder geistig ausarten, entarten, entartet sein, sich entartet zeigen, sich seiner Abkunft unwürdig zeigen, seine (edle) Abkunft entwürdigen, a) von leb. Wesen: consuetudo eum et disciplina degenerare non sinit, Cic.: Pandione nata, degeneras! Ov.: praecipua Marcomannorum gloria viresque; nec Naristi Quadive degenerant, Tac.: horum (Aristotelis et Theophrasti) posteri... ita degenerant, ut ipsi ex se nati videantur, Cic.: nihil degenerasse (v. einem Volke), Cic. – m. ab u. Abl., a familia imperiosissima et superbissima, Liv.: a gravitate paterna, Cic.: ab hac perenni contestataque virtute maiorum, Cic.: ab antiqua libertate magis quam ab eloquentia, Tac.: a civili more, Suet.: a gentis suae moribus, Auct. b. Alex.: a Stoicis, a Zenone (v. einem Philosophen), Cic.: frater tuus, qui a vobis nihil degenerat, Cic.: deg. a labore ac virtute assuetudine voluptatum et contemptu ducis, Tac.: in tantum non modo a libertate, sed etiam a servitute degenerant, sie sind nicht nur so weit der Fr. entfremdet, sondern auch so tief in die Knechtschaft versunken, Tac.: ita degenerasse a suorum virtutibus, ut etc., Suet.: ita tum a semet ipso degeneravit, ut etc., Curt.: tantum pro! degeneramus a patribus nostris, ut etc., Liv.: tantum eos degenerasse a maioribus, ut etc., Iustin.: a Philippo illum (Alexandrum) patre tantum degenerasse, ut etc., Iustin. – m. bl. Abl. (von), non famā immanis alumni degenerat, Stat. Theb. 4, 148 sq. – m. Dat. (wem? = von wem?), patribus, Manil. 4, 77: Marti non deg. paterno, Stat. Theb. 1, 464: patri non deg. Achilli, Claud. IV. cons. Hon. 367. – m. in od. ad u. Akk., in Persarum mores (v. Heere), Liv.: in externum cultum, Curt.: in peregrinos externosque ritus, Curt.: ad theatrales artes, Tac. ann. 14, 21. – m. in u. Abl., in perpetiendis suppliciis, Tac. ann. 15, 68. – b) v. Lebl.: vita degeneraverat, Tac. ann. 1, 53: ut facile cerneres naturale quoddam stirpis bonum degeneravisse vitio depravatae voluntatis, Cic. Brut. 130.

    II) v. tr. entarten, A) im allg.: 1) eig.: adulteris coitibus degenerantur partus leaenarum, Solin. 17, 11. – 2) übtr.: a) übh.: quae (venus) si teneris conceditur, carpit corpus et vires animosque degenerat, Col. 7, 12, 11: multum degenerat (verdirbt) transcribentium sors varia, Plin. 25, 8. – m. in u. Abl., ni degeneratum in aliis huic quoque decori offecisset (hätte nicht seine Entartung in anderen Beziehungen auch diesen Vorzug verdunkelt), Liv. 1, 53, 1. – b) prägn., durch Entartung entstellen, -entwürdigen, -beflecken, entehren, Unehre machen,α) Pers.: propinquos, Prop. 4, 1, 79. – β) Lebl.: hanc (personam), diese Würde, Ov. ex Ponto 3, 1, 44: palmas, Ov. met. 7, 543: nomen illud sanctum, Capit. Opil. Macr. 7, 7: fortitudinem, Capit. Gord. 19, 6: tantum non deg. honorem, Stat. silv. 3, 1, 160.

    lateinisch-deutsches > degenero

  • 14 emollio

    ē-mollio, īvī, ītum, īre, erweichen, weich machen, I) eig.: ficos, Col.: ulcus, Cels.: duritiam ventris, Plin.: fundas et amenta, erschlaffen (v. der Nässe), Liv. – prägn., colores, lieblicher machen, Plin. 35, 198. – II) übtr.: 1) im guten Sinne = mildern, mores, Ov.: severa praecepta, Aur. Vict. – gemma emollit maria, macht ruhig, Plin. – 2) im üblen Sinne = erschlaffen, verweichlichen, exercitum, Liv.: quos nondum longa pax emollierit, Tac.: hostis degener et emollitus amoenitate Asiae, Liv.: circo ac theatris et amoenitate urbis emolliti, Tac.: auctoritatem principis, schwächen, Aur. Vict.

    lateinisch-deutsches > emollio

  • 15 sanguis

    sanguĭs, ĭnis, m.    - forme sanguen, n.: Enn. Tr. 46 ; 228 ; An. 117 ; Cato, frg. 19, 11; 65, 5; Lucr. 1. 837 ; 853 ; 860 II sanguīs chez Lucrèce passim II gén. sanguis Chron. 2, 11, 128 ; P.-Nol. 21, 376. [st1]1 [-] sang.    - Cic. Nat. 2, 138 ; Quir. 14 ; etc..    - sanguinem (alicujus) haurire, Cic. Sest. 54 ; Liv. 26. 13, 14, etc.: faire couler, répandre le sang [de qqn] jusqu'à épuisement.    - hauriendus aut dandus est sanguis, Liv. 7, 24, 4: il faut faire couler tout leur sang ou donner le nôtre.    - sanguinem sistere, Plin. 20, 59 ; cohibere Plin. 22, 147: supprimere Cels. 2, 10: arrêter (étancher) le sang.    - sanguinem mittere, Cic. Att. 6, 1, 2: pratiquer une saignée.    - sanguinem mittere (detrahere, extrahere): saigner (qqn).    - fig. missus est sanguis invidiae sine dolore, Cic. Att. 1, 16, 11: j'ai fait un sacrifice aux envieux sans qu'il m'en coûte.    - gustare civilem sanguinem vel potius exsorbere, Cic. Phil. 2, 71: goûter du sang des citoyens, mieux, s'en abreuver.    - odio civilis sanguinis, Cic. Fam, 15, 15, 1: par haine de verser le sang... = par haine de la guerre civile].    - sanguine barbarorum modico, Tac.: les barbares ayant perdu peu de sang.    - usque ad sanguinem incitari, Cic.: s'exalter jusqu'au meurtre.    - fraterni sanguinis insons, Ov.: innocent de la mort de son frère. [st1]2 [-] force vitale, vigueur, sang, vie.    - toto sanguine nixus, Stat.: en déployant toute sa vigueur.    - [en parl. de l'Etat] Cic. Att. 4, 18, 2 ; Sest. 78.    - [en parl. de l'éloquence ou de l'orateur] Cic. Br. 36 ; 283 ; Or. 76.    - [en parl. du trésor public] Cic. Verr. 3, 83 ; Att. 6, 1, 2.    - detrahere aliquid de sanguine aerarii, Cic.: sucer le sang du Trésor. [st1]3 [-] origine, descendance race, parenté.    - sanguine conjuncti, Cic. Inv. 2, 161: unis par les liens du sang.    - paternus, maternus sanguis, Cic. Amer. 66: le sang paternel, maternel.    - ne societur sanguis, Liv. 4, 4, 6: pour que les sangs ne se mêlent pas.    - sanguis obscurus, Stat.: naissance obscure.    - vos o Pompilius sanguis, Hor.: ô vous, descendants de Numa.    - saevire in suum sanguinem, Liv.: faire des victimes au sein de sa famille. [st1]4 [-] rejeton, descendant.    - Virg. En. 6, 836 ; Hor. O. 4, 2, 14, etc ; Liv. 7, 4, 3 ; 40, 5. 1. [st1]5 [-] suc (des végétaux), sève, liqueur.    - Plin. 14, 58; Stat. Th. 1, 329.    - sanguis Baccheus, Stat.: liqueur de Bacchus (= le vin).
    * * *
    sanguĭs, ĭnis, m.    - forme sanguen, n.: Enn. Tr. 46 ; 228 ; An. 117 ; Cato, frg. 19, 11; 65, 5; Lucr. 1. 837 ; 853 ; 860 II sanguīs chez Lucrèce passim II gén. sanguis Chron. 2, 11, 128 ; P.-Nol. 21, 376. [st1]1 [-] sang.    - Cic. Nat. 2, 138 ; Quir. 14 ; etc..    - sanguinem (alicujus) haurire, Cic. Sest. 54 ; Liv. 26. 13, 14, etc.: faire couler, répandre le sang [de qqn] jusqu'à épuisement.    - hauriendus aut dandus est sanguis, Liv. 7, 24, 4: il faut faire couler tout leur sang ou donner le nôtre.    - sanguinem sistere, Plin. 20, 59 ; cohibere Plin. 22, 147: supprimere Cels. 2, 10: arrêter (étancher) le sang.    - sanguinem mittere, Cic. Att. 6, 1, 2: pratiquer une saignée.    - sanguinem mittere (detrahere, extrahere): saigner (qqn).    - fig. missus est sanguis invidiae sine dolore, Cic. Att. 1, 16, 11: j'ai fait un sacrifice aux envieux sans qu'il m'en coûte.    - gustare civilem sanguinem vel potius exsorbere, Cic. Phil. 2, 71: goûter du sang des citoyens, mieux, s'en abreuver.    - odio civilis sanguinis, Cic. Fam, 15, 15, 1: par haine de verser le sang... = par haine de la guerre civile].    - sanguine barbarorum modico, Tac.: les barbares ayant perdu peu de sang.    - usque ad sanguinem incitari, Cic.: s'exalter jusqu'au meurtre.    - fraterni sanguinis insons, Ov.: innocent de la mort de son frère. [st1]2 [-] force vitale, vigueur, sang, vie.    - toto sanguine nixus, Stat.: en déployant toute sa vigueur.    - [en parl. de l'Etat] Cic. Att. 4, 18, 2 ; Sest. 78.    - [en parl. de l'éloquence ou de l'orateur] Cic. Br. 36 ; 283 ; Or. 76.    - [en parl. du trésor public] Cic. Verr. 3, 83 ; Att. 6, 1, 2.    - detrahere aliquid de sanguine aerarii, Cic.: sucer le sang du Trésor. [st1]3 [-] origine, descendance race, parenté.    - sanguine conjuncti, Cic. Inv. 2, 161: unis par les liens du sang.    - paternus, maternus sanguis, Cic. Amer. 66: le sang paternel, maternel.    - ne societur sanguis, Liv. 4, 4, 6: pour que les sangs ne se mêlent pas.    - sanguis obscurus, Stat.: naissance obscure.    - vos o Pompilius sanguis, Hor.: ô vous, descendants de Numa.    - saevire in suum sanguinem, Liv.: faire des victimes au sein de sa famille. [st1]4 [-] rejeton, descendant.    - Virg. En. 6, 836 ; Hor. O. 4, 2, 14, etc ; Liv. 7, 4, 3 ; 40, 5. 1. [st1]5 [-] suc (des végétaux), sève, liqueur.    - Plin. 14, 58; Stat. Th. 1, 329.    - sanguis Baccheus, Stat.: liqueur de Bacchus (= le vin).
    * * *
        Sanguis, m. g. quod et Sanguen, neut. gen. dixerunt veteres, vnde sanguinis facit in genitiuo, pen. corr. Cic. Sang.
    \
        Detractio sanguinis, et Sanguinis missio. Cels. Saignee.
    \
        Profusionem sanguinis auertere. Cels. Divertir.
    \
        Sanguis aerarii, per translationem. Cicero. L'argent du thresor de la ville.
    \
        Plenus sanguinis homo. Plaut. Qui ne demande qu'à tuer.
    \
        Conglobatus, Vide CONGLOBO. Sang figé et caillé.
    \
        Integer. Virgil. Qui n'est point corrompu.
    \
        Coit sanguis. Plinius. Il se caille.
    \
        Poenas dare sanguine. Virgil. Estre tué.
    \
        Dare sanguinem inuidiae. Liu. Mettre sa vie à la volunté et merci de ses envieux.
    \
        Alternum dare sanguinem. Seneca. Quand deux s'entretuent, S'entretuer.
    \
        Duratur sanguis. Quintil. Se caille, S'endurcit, Se fige.
    \
        Emittere sanguinem. Cels. Saigner aucun.
    \
        Plus sanguinis in ipsa dimicatione factum. Liu. On tua plus de gents, Il y eut plus grande effusion de sang.
    \
        Fundere sanguinem de Rege. Curt. Espandre son sang, et se faire tuer pour soustenir la querelle de son Roy.
    \
        Sanguis reliquit corpus. Ouid. C'est quand on se sangmesle.
    \
        Sistere sanguinem. Plin. Arrester le sang, Estancher.
    \
        Amisimus omnem succum et sanguinem. Cicero. La vigueur et la force.
    \
        Sanguis. Virgil. Generation.
    \
        Author sanguinis. Virgil. Le premier et commencement d'une race et lignee.
    \
        Degener sanguinis. Stat. Qui forligne, Forlignant, Qui ne fait pas comme ceulx de sa parenté et de son sang.
    \
        Claro sanguine genitus. Seneca. De noble sang et lignee.
    \
        Sanguis regius. Horat. Sang royal.
    \
        Chari sanguinis vincula. Propert. Consanguinité.
    \
        Gradu sanguinis propior. Ouid. Plus prochain parent.
    \
        Nomina sanguinis. Ouid. Les noms de consanguinité.
    \
        Cohaerere sanguine alicui. Quintil. Estre son parent, Estre de son sang.

    Dictionarium latinogallicum > sanguis

  • 16 decolor

    dē-color, ōris, Adi., was die natürliche Farbe verloren hat, entfärbt, verfärbt, verdunkelt (gebräunt), getrübt, a) eig.: sanguis, Cic. poët.: cutis, Plin.: unio, Plin.: India, Ov.: heres, ein Mohr als Erbe, Iuven.: dies, Amm.: alga, Auson. – m. Abl., decolor ipse suo sanguine Rhenus, Ov. – b) übtr.: deterior paulatim ac decolor aetas, das entartete (durch Verschlechterung in das eiserne Zeitalter aus dem goldenen), Verg. Aen. 8, 326: fama decolor et factis infitianda tuis, ein entstelltes, häßliches Gerücht, Ov. her. 9, 4: v. Pers., entartet, ausgeartet, Sil. 11, 424: m. Genet., decolor et degener patris, Augustin. serm. app. 70, 2.

    Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > decolor

  • 17 degenero

    dē-genero, āvi, ātum, āre (degener), I) v. intr.aus der Art schlagen, abarten, ausarten, 1) eig.: a) v. Pers.: Macedones, qui Alexandriam in Aegypto, qui Seleuciam ac Babyloniam, quique alias sparsas per orbem terrarum colonias habent, in Syros Parthos Aegyptios degenerarunt, Liv. 38, 17, 11. – b) v. Lebl.: poma degenerant sucos oblita priores, Verg.: frugum semina mutato solo degenerant, Flor.: sata quaedam caelo terrāque degenerant, Quint.: semina vidi lecta diu et multo spectata labore degenerare, Verg.: quamvis celerius locis umidis, tamen etiam siccis frumenta degenerant, nisi etc., Col.: plerumque degenerat surculus, si etc., Col. – m. ab u. Abl., comperimus eum malleolum, qui quattuor uvas tulerit, deputatum et in terram depositum a fecunditate materna sic degenerare, ut etc., Col. – m. in u. Akk., degenerat hordeum in avenam, Plin.: costae sex inferiores... in exteriorem partem recurvatae paulatim in cartilaginem degenerant, gehen in Knorpel über, Cels.
    2) übtr., moralisch oder geistig ausarten, entarten, entartet sein, sich entartet zeigen, sich seiner Abkunft unwürdig zeigen, seine (edle) Abkunft entwürdigen, a) von leb. Wesen: consuetudo eum et disciplina degenerare non sinit, Cic.: Pandione nata, degeneras! Ov.: praecipua Marcomannorum gloria viresque; nec Naristi Quadive degenerant, Tac.: horum
    ————
    (Aristotelis et Theophrasti) posteri... ita degenerant, ut ipsi ex se nati videantur, Cic.: nihil degenerasse (v. einem Volke), Cic. – m. ab u. Abl., a familia imperiosissima et superbissima, Liv.: a gravitate paterna, Cic.: ab hac perenni contestataque virtute maiorum, Cic.: ab antiqua libertate magis quam ab eloquentia, Tac.: a civili more, Suet.: a gentis suae moribus, Auct. b. Alex.: a Stoicis, a Zenone (v. einem Philosophen), Cic.: frater tuus, qui a vobis nihil degenerat, Cic.: deg. a labore ac virtute assuetudine voluptatum et contemptu ducis, Tac.: in tantum non modo a libertate, sed etiam a servitute degenerant, sie sind nicht nur so weit der Fr. entfremdet, sondern auch so tief in die Knechtschaft versunken, Tac.: ita degenerasse a suorum virtutibus, ut etc., Suet.: ita tum a semet ipso degeneravit, ut etc., Curt.: tantum pro! degeneramus a patribus nostris, ut etc., Liv.: tantum eos degenerasse a maioribus, ut etc., Iustin.: a Philippo illum (Alexandrum) patre tantum degenerasse, ut etc., Iustin. – m. bl. Abl. (von), non famā immanis alumni degenerat, Stat. Theb. 4, 148 sq. – m. Dat. (wem? = von wem?), patribus, Manil. 4, 77: Marti non deg. paterno, Stat. Theb. 1, 464: patri non deg. Achilli, Claud. IV. cons. Hon. 367. – m. in od. ad u. Akk., in Persarum mores (v. Heere), Liv.: in externum cultum, Curt.: in peregrinos externosque ritus, Curt.: ad theatrales artes, Tac. ann. 14, 21. – m. in u. Abl., in per-
    ————
    petiendis suppliciis, Tac. ann. 15, 68. – b) v. Lebl.: vita degeneraverat, Tac. ann. 1, 53: ut facile cerneres naturale quoddam stirpis bonum degeneravisse vitio depravatae voluntatis, Cic. Brut. 130.
    II) v. tr. entarten, A) im allg.: 1) eig.: adulteris coitibus degenerantur partus leaenarum, Solin. 17, 11. – 2) übtr.: a) übh.: quae (venus) si teneris conceditur, carpit corpus et vires animosque degenerat, Col. 7, 12, 11: multum degenerat (verdirbt) transcribentium sors varia, Plin. 25, 8. – m. in u. Abl., ni degeneratum in aliis huic quoque decori offecisset (hätte nicht seine Entartung in anderen Beziehungen auch diesen Vorzug verdunkelt), Liv. 1, 53, 1. – b) prägn., durch Entartung entstellen, -entwürdigen, - beflecken, entehren, Unehre machen,α) Pers.: propinquos, Prop. 4, 1, 79. – β) Lebl.: hanc (personam), diese Würde, Ov. ex Ponto 3, 1, 44: palmas, Ov. met. 7, 543: nomen illud sanctum, Capit. Opil. Macr. 7, 7: fortitudinem, Capit. Gord. 19, 6: tantum non deg. honorem, Stat. silv. 3, 1, 160.

    Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > degenero

  • 18 emollio

    ē-mollio, īvī, ītum, īre, erweichen, weich machen, I) eig.: ficos, Col.: ulcus, Cels.: duritiam ventris, Plin.: fundas et amenta, erschlaffen (v. der Nässe), Liv. – prägn., colores, lieblicher machen, Plin. 35, 198. – II) übtr.: 1) im guten Sinne = mildern, mores, Ov.: severa praecepta, Aur. Vict. – gemma emollit maria, macht ruhig, Plin. – 2) im üblen Sinne = erschlaffen, verweichlichen, exercitum, Liv.: quos nondum longa pax emollierit, Tac.: hostis degener et emollitus amoenitate Asiae, Liv.: circo ac theatris et amoenitate urbis emolliti, Tac.: auctoritatem principis, schwächen, Aur. Vict.

    Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > emollio

  • 19 dē-gener

        dē-gener is, adj.    [de + genus], inferior to ancestors, degenerate: Neoptolemum, V.: hi iam degeneres sunt, mixti, L.: dignitate formae, Ta.— Unworthy: patrii non degener oris, i. e. inheriting a father's eloquence, O.: patriae artis, O.—Fig., unworthy, degenerate, ignoble, base: Afer, L.: hostis: degeneres animos timor arguit, V.: voltus, Ta.: preces, Ta.: ad pericula, Ta.

    Latin-English dictionary > dē-gener

  • 20 dēgenerō

        dēgenerō āvī, ātus, āre    [degener], to be inferior to ancestors, decline, be degenerate: a vobis: Pandione nata, degeneras! O.: Macedones in Syros degenerarunt, L.—Fig., to fall off, decline, degenerate: ut consuetudo eum degenerare non sineret: ab hac virtute maiorum: a gravitate paternā: a parentibus, L.: in Persarum mores, L.: ad theatrales artes, Ta.: in perpetiendis suppliciis, Ta.— Poet. with acc, to dishonor, disgrace, fall short of: hanc (personam), O.: propinquos, Pr.: Equus degenerat palmas, i. e. has lost the victorious spirit, O.
    * * *
    I
    degenerare, degeneravi, degeneratus V INTRANS
    be inferior to ancestors/unworthy; deteriorate/decline; lower oneself; sink (to); fall away from/below the level; degenerate/revert (breeding)
    II
    degenerare, degeneravi, degeneratus V TRANS
    be unworthy (of), fall short of the standard set by; cause deterioration in

    Latin-English dictionary > dēgenerō

См. также в других словарях:

  • Degener — ist der Familienname folgender Personen: Bernhard Degener (1829–1903), ehemaliger Bürgermeister der Stadt Bocholt Carl Degener (1900–1960), Jurist und deutscher Reiseunternehmer Eduard Degener (auch Edward Degener; 1809–1890), deutsch… …   Deutsch Wikipedia

  • Degener — may refer to: Edward Degener (1809–1890), a Republican U.S. Representative from Texas during Reconstruction Gülşen Degener, a female Turkish born, Germany resident professional carom billiards player Joachim Degener, a German general during World …   Wikipedia

  • Degĕner — (lat.), ausgeartet; daher Degeneriren, ausarten, schlechter werden, u. Degeneration, Ab u. Ausartung; so: Degeneratio adipōsa, Fettentartung, krankhafte Umwandlung verschiedener Gewebe des Körpers, bes. der Muskeln, in Fett; D. fibrosa testicŭli …   Pierer's Universal-Lexikon

  • Degĕner — (lat.), entartet, der Entartete oder »Unartige«, Beiname Albrechts II., Markgrafen von Meißen (gest. 1314; s. Albrecht 14) …   Meyers Großes Konversations-Lexikon

  • Degener — Degener, lat., Entarteter; Degeneration, Entartung; degeneriren, entarten …   Herders Conversations-Lexikon

  • dégêner — v. (Québec) d1./d v. tr. Mettre (qqn) à l aise; libérer (qqn) de sa timidité. Faire du théâtre l a dégêné. d2./d v. Pron. Prendre de l assurance …   Encyclopédie Universelle

  • Degener & Co — Logo Degener Co. ist ein Fachverlag für Genealogie, Heraldik und Geschichte mit Sitz in Insingen bei Rothenburg ob der Tauber. Er wurde 1910 in Leipzig gegründet und war bis 2005 in Neustadt an der Aisch ansässig …   Deutsch Wikipedia

  • Degener & Co. — Logo Degener Co. ist ein Fachverlag für Genealogie, Heraldik und Geschichte mit Sitz in Insingen bei Rothenburg ob der Tauber. Er wurde 1910 in Leipzig gegründet und war bis 2005 in Neustadt an der Aisch ansässig …   Deutsch Wikipedia

  • Degener & Co — Logo Degener Co. ist ein Fachverlag für Genealogie, Heraldik und Geschichte mit Sitz in Insingen bei Rothenburg ob der Tauber. Er wurde 1910 in Leipzig gegründet und war bis 2005 in Neustadt an der Aisch ansässig. Verlagsprogramm Zum… …   Deutsch Wikipedia

  • Degener — Degender De*gen der, Degener De*gen er, v. i. [See {Degenerate}.] To degenerate. [Obs.] Degendering to hate. Spenser. [1913 Webster] He degenereth into beastliness. Joye. [1913 Webster] …   The Collaborative International Dictionary of English

  • dégêner — (dé jê né) v. a. Tirer de la gêne. HISTORIQUE    XVIe s. •   ....Amour ma journaliere peine Mon triste coeur obstinement demaine.... Si degenner ne le veut ta pitié, Poésies de LOYS LE CARON, f° 21, verso, dans LACURNE. ÉTYMOLOGIE    Dé....… …   Dictionnaire de la Langue Française d'Émile Littré

Поделиться ссылкой на выделенное

Прямая ссылка:
Нажмите правой клавишей мыши и выберите «Копировать ссылку»