Перевод: со всех языков на все языки

со всех языков на все языки

vereri

  • 1 vereri

    опасаться (1. 8 § 3 D. 4, 2); сомневаться, быть в недоумении (1. 11 § 1 D. 20, 4).

    Латинско-русский словарь к источникам римского права > vereri

  • 2 Недоумевать

    - vereri; haesitare; dubitare;

    Большой русско-латинский словарь Поляшева > Недоумевать

  • 3 Робеть

    - vereri; verecundari (in publicum prodire);

    • робеющий перед чем-л. - timidus in aliqua re, ad aliquid, alicujus (rei);

    Большой русско-латинский словарь Поляшева > Робеть

  • 4 vereor

    vĕrĕor, ēri, ĭtus sum - tr. - [st1]1 [-] avoir une crainte respectueuse pour, révérer, respecter, honorer.    - vereri et diligere aliquem, Cic. Off. 1, 136: respecter et estimer qqn.    - metuebant eum servi, verebantur liberi, Cic. CM 37: il était craint de ses esclaves, révéré de ses enfants.    - cf. Cic. Phil. 12, 29; Liv. 39, 37, 17. [st1]2 [-] appréhender, craindre; avoir de l'appréhension, de la crainte.    - non se hostem vereri, sed angustias itineris... timere dicebant, Caes. BG. 1, 39, 6: ils disaient qu'ils n'avaient pas l'appréhension de l'ennemi, mais qu'ils craignaient l'étroitesse des défilés.    - cf. Caes. BG. 5, 48 ; BC. 3, 21; Cic. Or. 1; Nat. 2, 59.    - de aliqua re vereri, Cic. CM 18: craindre à propos de qqch.    - vereri alicui, alicui rei: craindre pour qqn, pour qqch.    - eo minus veritus navibus, quod in litore molli atque aperto deligatas ad ancoram relinquebat, Caes. BG. 5: craignant d'autant moins pour les vaisseaux qu'il les laissait à l'ancre sur un rivage uni et découvert.    - avec gén. de relation ne tui quidem testimonii veritus, Cic. Att. 8, 4, 1: sans être même en souci de ton témoignage.    - cf. Ter. Phorm. 971 ; Afran. Acc. d. NON. 496, 29 ; 497, 2.    - impers. nihilne te populi veretur? Atta.com. 7: n'as-tu aucun souci du peuple. --- cf. pudet. [st1]3 [-] appréhender de, craindre de.    - avec inf. Cic. Leg. 1, 37 ; Fam. 6, 6, 6 ; 13, 18, 2 ; Caes. BG. 5, 6.    - impers. aliquem non veritum est avec inf. Cic. Fin. 2, 39, qqn n'a pas craint de.    - vereri + prop. inf.: appréhender que.    - cf. Plaut. Mil. 1285 ; Acc. Tr. 157.    - vereri + inter. indir.: se demander avec inquiétude, avec appréhension. --- Ter. And. 176.    - vereri ecquodnam curriculum sit habitura tua industria, Cic. Br. 22: se demander avec inquiétude quelle carrière aura ton activité. --- cf. Att. 7, 7, 3.    - vereri ne + subj.: craindre que, craindre de.    - vereor ne veniat: je crains qu'il ne vienne.    - nonne verendum est ne philosophiam falsa gloria exornes? Cic. Tusc. 2: n'y a-t-il pas lieu de craindre que tu ne combles la philosophie de fausses louanges?    - ne Diviciaci animum offenderet verebatur, Caes. BG. 1: il craignait de fâcher Diviciacos.    - cf. Cic. Rep. 1, 70 ; 3, 70 ; de Or. 1, 231, etc. ; Caes. BG. 1, 19 ; 1, 42, etc.    - verens, ne... Cic. de Or. 2, 14 ; 3, 33 ; Nat. 1, 18 ; Top. 4 ; Fam. 13, 19, e; Att. 10, 8, 5 ; 15, 21, 1.    - vereor ne barbarorum rex fuerit ( Romulus), Cic. Rep. 1, 58: je crains bien que Romulus ait régné sur des barbares = il est probable que, il faut croire que.    - vereor ne... non...: craindre que ne... pas.    - d'ordinaire non vereor ne... non. --- Cic. Verr. 2, 118 ; 4, 82 ; Fam. 2, 1, 1; 2, 5, 2 ; Mil. 95 ; de Or. 1, 250, etc.    - quid est cur verear, ne... non ? Cic. Fin. 1, 34: pourquoi craindrais-je de ne pas ?    - vereri ut (= vereri... ne... non...): se demander avec crainte comment, craindre que... ne... pas...    - veremur, ut hoc, quod a tam multis et quod tot locis perferatur, natura patiatur, Cic. Tusc. 2, 46: nous craignons que cette douleur, qui est supportée jusqu'au bout par tant de gens et dans tant de lieux, la nature ne puisse pas l'endurer.    - veritus ut hostium impetum sustinere posset, Caes. B. G. 5, 47: se demandant avec crainte comment il pourrait soutenir le choc des ennemis (craignant de ne pas pouvoir soutenir le choc des ennemis).    - cf. Cic. Tusc. 2, 46 ; de Or. 1, 35 ; Agr. 2, 58 ; Fam. 14, 14, 1; Att. 6, 4, 2; 11, 22, 1; Caes. BG. 5, 47. [st1]4 [-] remarques.    - le participe passé veritus a parfois le sens du présent.    - veritus, a, um: - [abcl]a - qui a craint; craignant. - [abcl]b - qui a hésité.    - hic vereri perdidit, Plaut. Bacch. 1, 2, 50: il a perdu toute honte (il a toute honte bue).    - sens passif malunt metui se quam vereri, Gell.: ils aiment mieux être craints que respectés.
    * * *
    vĕrĕor, ēri, ĭtus sum - tr. - [st1]1 [-] avoir une crainte respectueuse pour, révérer, respecter, honorer.    - vereri et diligere aliquem, Cic. Off. 1, 136: respecter et estimer qqn.    - metuebant eum servi, verebantur liberi, Cic. CM 37: il était craint de ses esclaves, révéré de ses enfants.    - cf. Cic. Phil. 12, 29; Liv. 39, 37, 17. [st1]2 [-] appréhender, craindre; avoir de l'appréhension, de la crainte.    - non se hostem vereri, sed angustias itineris... timere dicebant, Caes. BG. 1, 39, 6: ils disaient qu'ils n'avaient pas l'appréhension de l'ennemi, mais qu'ils craignaient l'étroitesse des défilés.    - cf. Caes. BG. 5, 48 ; BC. 3, 21; Cic. Or. 1; Nat. 2, 59.    - de aliqua re vereri, Cic. CM 18: craindre à propos de qqch.    - vereri alicui, alicui rei: craindre pour qqn, pour qqch.    - eo minus veritus navibus, quod in litore molli atque aperto deligatas ad ancoram relinquebat, Caes. BG. 5: craignant d'autant moins pour les vaisseaux qu'il les laissait à l'ancre sur un rivage uni et découvert.    - avec gén. de relation ne tui quidem testimonii veritus, Cic. Att. 8, 4, 1: sans être même en souci de ton témoignage.    - cf. Ter. Phorm. 971 ; Afran. Acc. d. NON. 496, 29 ; 497, 2.    - impers. nihilne te populi veretur? Atta.com. 7: n'as-tu aucun souci du peuple. --- cf. pudet. [st1]3 [-] appréhender de, craindre de.    - avec inf. Cic. Leg. 1, 37 ; Fam. 6, 6, 6 ; 13, 18, 2 ; Caes. BG. 5, 6.    - impers. aliquem non veritum est avec inf. Cic. Fin. 2, 39, qqn n'a pas craint de.    - vereri + prop. inf.: appréhender que.    - cf. Plaut. Mil. 1285 ; Acc. Tr. 157.    - vereri + inter. indir.: se demander avec inquiétude, avec appréhension. --- Ter. And. 176.    - vereri ecquodnam curriculum sit habitura tua industria, Cic. Br. 22: se demander avec inquiétude quelle carrière aura ton activité. --- cf. Att. 7, 7, 3.    - vereri ne + subj.: craindre que, craindre de.    - vereor ne veniat: je crains qu'il ne vienne.    - nonne verendum est ne philosophiam falsa gloria exornes? Cic. Tusc. 2: n'y a-t-il pas lieu de craindre que tu ne combles la philosophie de fausses louanges?    - ne Diviciaci animum offenderet verebatur, Caes. BG. 1: il craignait de fâcher Diviciacos.    - cf. Cic. Rep. 1, 70 ; 3, 70 ; de Or. 1, 231, etc. ; Caes. BG. 1, 19 ; 1, 42, etc.    - verens, ne... Cic. de Or. 2, 14 ; 3, 33 ; Nat. 1, 18 ; Top. 4 ; Fam. 13, 19, e; Att. 10, 8, 5 ; 15, 21, 1.    - vereor ne barbarorum rex fuerit ( Romulus), Cic. Rep. 1, 58: je crains bien que Romulus ait régné sur des barbares = il est probable que, il faut croire que.    - vereor ne... non...: craindre que ne... pas.    - d'ordinaire non vereor ne... non. --- Cic. Verr. 2, 118 ; 4, 82 ; Fam. 2, 1, 1; 2, 5, 2 ; Mil. 95 ; de Or. 1, 250, etc.    - quid est cur verear, ne... non ? Cic. Fin. 1, 34: pourquoi craindrais-je de ne pas ?    - vereri ut (= vereri... ne... non...): se demander avec crainte comment, craindre que... ne... pas...    - veremur, ut hoc, quod a tam multis et quod tot locis perferatur, natura patiatur, Cic. Tusc. 2, 46: nous craignons que cette douleur, qui est supportée jusqu'au bout par tant de gens et dans tant de lieux, la nature ne puisse pas l'endurer.    - veritus ut hostium impetum sustinere posset, Caes. B. G. 5, 47: se demandant avec crainte comment il pourrait soutenir le choc des ennemis (craignant de ne pas pouvoir soutenir le choc des ennemis).    - cf. Cic. Tusc. 2, 46 ; de Or. 1, 35 ; Agr. 2, 58 ; Fam. 14, 14, 1; Att. 6, 4, 2; 11, 22, 1; Caes. BG. 5, 47. [st1]4 [-] remarques.    - le participe passé veritus a parfois le sens du présent.    - veritus, a, um: - [abcl]a - qui a craint; craignant. - [abcl]b - qui a hésité.    - hic vereri perdidit, Plaut. Bacch. 1, 2, 50: il a perdu toute honte (il a toute honte bue).    - sens passif malunt metui se quam vereri, Gell.: ils aiment mieux être craints que respectés.
    * * *
        Vereor, vereris, pen. prod. veritus sum, vereri. Plaut. Craindre d'offenser, Redoubter, Avoir en reverence.
    \
        Bella vereri. Ouid. Craindre la guerre.
    \
        Conspectum patris vereri. Terent. Ne s'oser trouver devant son pere.
    \
        Pauperiem veritus. Horat. Craignant povreté.
    \
        Vereri, cum datiuo. Cic. Vos mihi veremini, ne labar ad opinionem. Vous craindez que je ne, etc. Vous craignez, etc.
    \
        Vereri nonnihil ab aliquo. Terent. Craindre qu'il ne nous face aucun mal.
    \
        Vereri de aliquo. Cic. Craindre qu'il ne nous face aucun mal.
    \
        Vereor dicere. Terent. Je n'ose dire.
    \
        - an verebamini Ne non id facerem quod recepissem semel? Terent. Aviez vous paour que, etc.
    \
        Vereor vt placari possit. Terent. Je crains qu'on ne la puisse appaiser.

    Dictionarium latinogallicum > vereor

  • 5 verenda

    vĕrĕor, ĭtus ( part. pres. verens; rare in histt.; not in Cæs., Liv., Sall., or Curt., veritus being used instead; but freq. in Cic., Nep., and Just.; cf. Krebs, Antibarb. p. 1192), 2, v. dep. a. and n. [Greek root or-, Wor; ouros, epiouros, guardian; horaô, to see; O. H. Germ. warten, to see; Engl. ward], to feel awe of, to reverence, revere, respect; to fear, be afraid of any thing (good or bad); to fear or be afraid to do a thing, etc. (not so strong as metuo, v. Cic. Quint. 1, 1 infra; cf. also timeo); constr. with acc., with an inf., the gen., a foll. ne, ut, a rel.-clause, or absol.
    (α).
    With acc.:

    vereri aliquem,

    Plaut. Am. prol. 23; so,

    vereri et metuere Junonem,

    id. ib. 2, 2, 202: contra nos ambae faciunt, summa gratia et eloquentia;

    quarum alteram vereor, alteram metuo,

    Cic. Quint. 1, 1:

    metuebant eum servi, verebantur liberi,

    id. Sen. 11, 37; cf.:

    quid? veteranos non veremur? nam timeri se ne ipsi quidem volunt,

    id. Phil. 12, 12, 29:

    veremur vos, Romani, et, si ita vultis, etiam timemus,

    Liv. 39, 37, 17:

    ut majorem fratrem vereri,

    Cic. Q. Fr. 1, 3, 3:

    quem discipuli et amant et verentur,

    Quint. 2, 2, 8 Spald. N. cr.:

    non se hostem vereri, sed angustias itineris et magnitudinem silvarum,

    Caes. B. G. 1, 39:

    patris conspectum,

    Ter. Phorm. 2, 2, 1:

    reprehensionem doctorum atque prudentium,

    Cic. Or. 1, 1:

    Gallica bella,

    id. Att. 14, 4, 1:

    periculum,

    Caes. B. G. 5, 48; id. B. C. 3, 21; Hirt. B. G. 8, 39:

    desidiam in hoc,

    Quint. 1, 3, 7:

    opinionem jactantiae,

    id. 9, 2, 74:

    pauperiem,

    Hor. Ep. 1, 10, 39:

    majus,

    id. S. 2, 8, 57:

    supplicium ab aliquo,

    Auct. Her. 2, 19, 28:

    hoc verens in hanc tarditatem incidi,

    Cic. Att. 10, 8, 5:

    quae verens Epicurus... commentus est, etc.,

    id. N. D. 2, 23, 59:

    invidiam verens,

    Nep. Eum. 7, 1.—
    (β).
    With inf.:

    vereri introire in alienam domum,

    Plaut. Mil. 4, 4, 32:

    vereor dicere,

    Ter. And. 2, 1, 23:

    vereor committere, ut, etc.,

    Cic. Leg. 1, 13, 37:

    quos interficere,

    Caes. B. G. 5, 6:

    insanos qui inter vereare insanus haberi,

    Hor. S. 2, 3, 40:

    verear magis, Me amoris causā hoc ornatu incedere,

    Plaut. Mil. 4, 7, 2:

    judex verebar non omnes causam vincere posse suam,

    Ov. H. 16, 75 sq. — Impers.:

    Cyrenaici, quos non est veritum in voluptate summum bonum ponere,

    Cic. Fin. 2, 13, 39.—
    (γ).
    With gen. (mostly ante-class.): uxor, quae non vereatur viri, Afran. ap. Non. 496, 29:

    tui progenitoris,

    Att. ib. 497, 2:

    feminae primariae,

    Ter. Phorm. 5, 7, 78:

    tui testimonii,

    Cic. Att. 8, 4, 1.— Impers.: nihilne te populi veretur, Pac. ap. Non. 497, 2.—
    (δ).
    With dat. (very rare):

    eo minus veritus navibus, quod, etc.,

    for the ships, Caes. B. G. 5, 9.—
    (ε).
    With ne, lest or that:

    sed vereor, ne videatur oratio mea, etc.,

    Cic. Rep. 1, 46, 70; 3, 5, 70; id. de Or. 1, 55, 234; id. Sull. 23, 66; Caes. B. G. 1, 19; 1, 42; 2, 1; Sall. J. 14, 20; Hor. S. 1, 2, 127; id. Ep. 1, 16, 19:

    veritus, ne licentia invidiam adcenderet,

    Sall. J. 15, 3:

    agebamus verentes ne quid accideret,

    Cic. Fam. 13, 19, 2:

    tum me inquit collegi, verens ne... noceret,

    id. Att. 15, 21, 1; id. Fam. 9, 16, 1; id. de Or 2, 3, 14; 3, 9, 33; Nep. Dion, 4, 1; 8, 5; id. Them. 5, 1.—To introduce an expression of opinion, like dubito an:

    si, ut Graeci dicunt, omnes aut Graios esse aut barbaros, vereor ne barbarorum rex fuerit (Romulus),

    then I am afraid that, I suspect that, Cic. Rep. 1, 37, 58:

    non vereor, ne assentatiunculā quādam aucupari tuam gratiam videar,

    id. Fam. 5, 12, 6; Plaut. Capt. 2, 2, 58; id. Mil. 3, 3, 68; Cic. Fam. 2, 7, 1; Matius ap. Cic. Fam. 11, 28, 8.—
    (ζ).
    With ne... non:

    accepi tuas litteras, quibus intellexi te vereri ne superiores mihi redditae non essent,

    Cic. Fam. 14, 5, 1.—So usu. after non vereor, ne non is used instead of ut (cf. ê, infra):

    non vereor ne hoc officium meum P. Servilio non probem,

    Cic. Verr. 2, 4, 38, § 82; 2, 2, 47, § 118:

    non vereor, ne non scribendo te expleam,

    id. Fam. 2, 1, 1; 2, 5, 2; 2, 6, 2; 11, 28, 8; Cels. 5, 28, 12.—

    So after questions implying a negative: quid est cur verear ne ad eam non possim accommodare Torquatos nostros?

    Cic. Fin. 1, 10, 34;

    and in ironical concessions or assumptions: si meis horis in accusando uti voluissem, vererer ne mihi crimina non suppeterent,

    id. Verr. 2, 1, 11, § 31; id. ap. Quint. 9, 3, 19.—
    (η).
    With ut, that not:

    veritus ut hostium impetum sustinere posset,

    Caes. B. G. 5, 47:

    illa duo, Crasse, vereor, ut tibi possim concedere,

    Cic. de Or. 1, 9, 35; id. Fam. 14, 14, 1; id. Agr. 2, 22, 58; Auct. Her. 3, 6, 11:

    ut ferulā caedas meritum majora subire Verbera non vereor,

    Hor. S. 1, 3, 121.—
    (θ).
    With a rel.-clause, to await with fear, to fear, dread:

    heri semper lenitas verebar quorsum evaderet,

    Ter. And. 1, 2, 5:

    Pomptinum quod scribis in urbem introisse, vereor, quid sit,

    Cic. Att. 7, 7, 3: hoc quomodo acciperent homines, vereor etiam nunc, Cael. ap. Cic. Fam. 8, 10, 1:

    vereor, num hic aliud sit dicendum,

    Dig. 20, 4, 11.—
    (ι).
    With de and abl. (very rare):

    de quā (Carthagine) vereri non ante desinam quam illam excisam esse cognovero,

    Cic. Sen. 6, 18.—
    (κ).
    Absol.:

    hic vereri perdidit,

    i. e. he has lost all sense of shame, Plaut. Bacch. 1, 2, 50:

    ne vereamini, Quia bellum Aetolis esse dixi cum Aliis,

    id. Capt. prol. 58: ne vereare;

    meo periculo hujus ego experiar fidem,

    id. ib. 2, 2, 99.—Hence,
    A.
    vĕrenter, adv., with reverence, reverently, Sedul. 1, 8.—
    B.
    vĕrendus, a, um, P. a., that is to be feared or reverenced, awful, venerable; fearful, terrible ( poet. and in post-Aug. prose).
    1.
    Adj.:

    majestas,

    Ov. M. 4, 540:

    patres,

    id. P. 3, 1, 143; cf. id. Tr. 5, 6, 31:

    ossa (viri),

    id. H. 3, 104:

    Alexander Partho verendus,

    Luc. 10, 46:

    fluctus classibus,

    id. 5, 502.—
    2.
    Subst.: vĕrenda, ōrum, m., the private parts, Plin. 28, 15, 60, § 213; 32, 9, 34, § 107; 36, 21, 42, § 156; Plin. Ep. 3, 18, 14;

    called also partes verendae,

    Veg. Vet. 1, 7.
    In a pass.
    signif.: ubi malunt metui quam vereri se ab suis, Afran. ap. Gell. 15, 13, 3; cf. also the impersonal use above, b and g.

    Lewis & Short latin dictionary > verenda

  • 6 vereor

    vĕrĕor, ĭtus ( part. pres. verens; rare in histt.; not in Cæs., Liv., Sall., or Curt., veritus being used instead; but freq. in Cic., Nep., and Just.; cf. Krebs, Antibarb. p. 1192), 2, v. dep. a. and n. [Greek root or-, Wor; ouros, epiouros, guardian; horaô, to see; O. H. Germ. warten, to see; Engl. ward], to feel awe of, to reverence, revere, respect; to fear, be afraid of any thing (good or bad); to fear or be afraid to do a thing, etc. (not so strong as metuo, v. Cic. Quint. 1, 1 infra; cf. also timeo); constr. with acc., with an inf., the gen., a foll. ne, ut, a rel.-clause, or absol.
    (α).
    With acc.:

    vereri aliquem,

    Plaut. Am. prol. 23; so,

    vereri et metuere Junonem,

    id. ib. 2, 2, 202: contra nos ambae faciunt, summa gratia et eloquentia;

    quarum alteram vereor, alteram metuo,

    Cic. Quint. 1, 1:

    metuebant eum servi, verebantur liberi,

    id. Sen. 11, 37; cf.:

    quid? veteranos non veremur? nam timeri se ne ipsi quidem volunt,

    id. Phil. 12, 12, 29:

    veremur vos, Romani, et, si ita vultis, etiam timemus,

    Liv. 39, 37, 17:

    ut majorem fratrem vereri,

    Cic. Q. Fr. 1, 3, 3:

    quem discipuli et amant et verentur,

    Quint. 2, 2, 8 Spald. N. cr.:

    non se hostem vereri, sed angustias itineris et magnitudinem silvarum,

    Caes. B. G. 1, 39:

    patris conspectum,

    Ter. Phorm. 2, 2, 1:

    reprehensionem doctorum atque prudentium,

    Cic. Or. 1, 1:

    Gallica bella,

    id. Att. 14, 4, 1:

    periculum,

    Caes. B. G. 5, 48; id. B. C. 3, 21; Hirt. B. G. 8, 39:

    desidiam in hoc,

    Quint. 1, 3, 7:

    opinionem jactantiae,

    id. 9, 2, 74:

    pauperiem,

    Hor. Ep. 1, 10, 39:

    majus,

    id. S. 2, 8, 57:

    supplicium ab aliquo,

    Auct. Her. 2, 19, 28:

    hoc verens in hanc tarditatem incidi,

    Cic. Att. 10, 8, 5:

    quae verens Epicurus... commentus est, etc.,

    id. N. D. 2, 23, 59:

    invidiam verens,

    Nep. Eum. 7, 1.—
    (β).
    With inf.:

    vereri introire in alienam domum,

    Plaut. Mil. 4, 4, 32:

    vereor dicere,

    Ter. And. 2, 1, 23:

    vereor committere, ut, etc.,

    Cic. Leg. 1, 13, 37:

    quos interficere,

    Caes. B. G. 5, 6:

    insanos qui inter vereare insanus haberi,

    Hor. S. 2, 3, 40:

    verear magis, Me amoris causā hoc ornatu incedere,

    Plaut. Mil. 4, 7, 2:

    judex verebar non omnes causam vincere posse suam,

    Ov. H. 16, 75 sq. — Impers.:

    Cyrenaici, quos non est veritum in voluptate summum bonum ponere,

    Cic. Fin. 2, 13, 39.—
    (γ).
    With gen. (mostly ante-class.): uxor, quae non vereatur viri, Afran. ap. Non. 496, 29:

    tui progenitoris,

    Att. ib. 497, 2:

    feminae primariae,

    Ter. Phorm. 5, 7, 78:

    tui testimonii,

    Cic. Att. 8, 4, 1.— Impers.: nihilne te populi veretur, Pac. ap. Non. 497, 2.—
    (δ).
    With dat. (very rare):

    eo minus veritus navibus, quod, etc.,

    for the ships, Caes. B. G. 5, 9.—
    (ε).
    With ne, lest or that:

    sed vereor, ne videatur oratio mea, etc.,

    Cic. Rep. 1, 46, 70; 3, 5, 70; id. de Or. 1, 55, 234; id. Sull. 23, 66; Caes. B. G. 1, 19; 1, 42; 2, 1; Sall. J. 14, 20; Hor. S. 1, 2, 127; id. Ep. 1, 16, 19:

    veritus, ne licentia invidiam adcenderet,

    Sall. J. 15, 3:

    agebamus verentes ne quid accideret,

    Cic. Fam. 13, 19, 2:

    tum me inquit collegi, verens ne... noceret,

    id. Att. 15, 21, 1; id. Fam. 9, 16, 1; id. de Or 2, 3, 14; 3, 9, 33; Nep. Dion, 4, 1; 8, 5; id. Them. 5, 1.—To introduce an expression of opinion, like dubito an:

    si, ut Graeci dicunt, omnes aut Graios esse aut barbaros, vereor ne barbarorum rex fuerit (Romulus),

    then I am afraid that, I suspect that, Cic. Rep. 1, 37, 58:

    non vereor, ne assentatiunculā quādam aucupari tuam gratiam videar,

    id. Fam. 5, 12, 6; Plaut. Capt. 2, 2, 58; id. Mil. 3, 3, 68; Cic. Fam. 2, 7, 1; Matius ap. Cic. Fam. 11, 28, 8.—
    (ζ).
    With ne... non:

    accepi tuas litteras, quibus intellexi te vereri ne superiores mihi redditae non essent,

    Cic. Fam. 14, 5, 1.—So usu. after non vereor, ne non is used instead of ut (cf. ê, infra):

    non vereor ne hoc officium meum P. Servilio non probem,

    Cic. Verr. 2, 4, 38, § 82; 2, 2, 47, § 118:

    non vereor, ne non scribendo te expleam,

    id. Fam. 2, 1, 1; 2, 5, 2; 2, 6, 2; 11, 28, 8; Cels. 5, 28, 12.—

    So after questions implying a negative: quid est cur verear ne ad eam non possim accommodare Torquatos nostros?

    Cic. Fin. 1, 10, 34;

    and in ironical concessions or assumptions: si meis horis in accusando uti voluissem, vererer ne mihi crimina non suppeterent,

    id. Verr. 2, 1, 11, § 31; id. ap. Quint. 9, 3, 19.—
    (η).
    With ut, that not:

    veritus ut hostium impetum sustinere posset,

    Caes. B. G. 5, 47:

    illa duo, Crasse, vereor, ut tibi possim concedere,

    Cic. de Or. 1, 9, 35; id. Fam. 14, 14, 1; id. Agr. 2, 22, 58; Auct. Her. 3, 6, 11:

    ut ferulā caedas meritum majora subire Verbera non vereor,

    Hor. S. 1, 3, 121.—
    (θ).
    With a rel.-clause, to await with fear, to fear, dread:

    heri semper lenitas verebar quorsum evaderet,

    Ter. And. 1, 2, 5:

    Pomptinum quod scribis in urbem introisse, vereor, quid sit,

    Cic. Att. 7, 7, 3: hoc quomodo acciperent homines, vereor etiam nunc, Cael. ap. Cic. Fam. 8, 10, 1:

    vereor, num hic aliud sit dicendum,

    Dig. 20, 4, 11.—
    (ι).
    With de and abl. (very rare):

    de quā (Carthagine) vereri non ante desinam quam illam excisam esse cognovero,

    Cic. Sen. 6, 18.—
    (κ).
    Absol.:

    hic vereri perdidit,

    i. e. he has lost all sense of shame, Plaut. Bacch. 1, 2, 50:

    ne vereamini, Quia bellum Aetolis esse dixi cum Aliis,

    id. Capt. prol. 58: ne vereare;

    meo periculo hujus ego experiar fidem,

    id. ib. 2, 2, 99.—Hence,
    A.
    vĕrenter, adv., with reverence, reverently, Sedul. 1, 8.—
    B.
    vĕrendus, a, um, P. a., that is to be feared or reverenced, awful, venerable; fearful, terrible ( poet. and in post-Aug. prose).
    1.
    Adj.:

    majestas,

    Ov. M. 4, 540:

    patres,

    id. P. 3, 1, 143; cf. id. Tr. 5, 6, 31:

    ossa (viri),

    id. H. 3, 104:

    Alexander Partho verendus,

    Luc. 10, 46:

    fluctus classibus,

    id. 5, 502.—
    2.
    Subst.: vĕrenda, ōrum, m., the private parts, Plin. 28, 15, 60, § 213; 32, 9, 34, § 107; 36, 21, 42, § 156; Plin. Ep. 3, 18, 14;

    called also partes verendae,

    Veg. Vet. 1, 7.
    In a pass.
    signif.: ubi malunt metui quam vereri se ab suis, Afran. ap. Gell. 15, 13, 3; cf. also the impersonal use above, b and g.

    Lewis & Short latin dictionary > vereor

  • 7 vereor

    vereor, ritus sum, ērī (griech. επὶ ορονται, sie beaufsichtigen, οὖρος, Wächter, ὁράω, sehe, gotisch war, behutsam, ahd. war, giwar, vorsichtig), scheuen, I) Scheu haben vor etw., a) aus Furcht übh., etw. scheuen, fürchten = vor etw. od. etw. zu tun sich scheuen, sich fürchten, α) m. Acc.: conspectum patris, Ter.: hostem, Caes.: bella Gallica, Cic. – β) Partiz. verēns m. Genet.: sunt verentes plagarum, Colum.: nec verentes sumptuum, Auson. – γ) mit folg. Infin. u. (selten) Acc. u. Infin.: ut verear eloqui, porcet pudor, Pacuv. fr.: vereor dicere, Ter.: vereor committere, ut etc., Cic.: quos interficere vereretur, Caes.: quod mihi accĭdisse vereor, Sidon.: vereare insanus haberi, Hor. – vereor magis me amoris causā hoc ornatu incedere, Plaut. mil. 1285. – impers., Cyrenaici, quos non est veritum in voluptate summum bonum ponere, Cic. de fin. 2, 39. – b) aus Furcht vor Verletzung der Heiligkeit u. Würde, jmd. od. etw. scheuen = vor jmd. od. etwas eine heilige Scheu-, Ehrfurcht-, Achtung haben, auf jmd. od. etw. Rücksicht nehmen, gegen jmd. Zurückhaltung beobachten, α) m. Acc.: metuebant eum servi, verebantur liberi, Cic.: quem et amabat ut fratrem et ut maiorem fratrem verebatur, Cic. – Passiv, malunt metui quam vereri se ab suis, Afran. com. 34. – β) m. Genet.: viri, Afran. fr.: huius feminae primariae, Ter.: ne tui quidem testimonii veritus, Cic. ad Att. 8, 4, 1. – impers., nihilne te populi veretur? Atta com. 7. – c) aus Furcht vor Verletzung des Schicklichen, Scheu und Scham haben, hic vereri perdidit, hat Scheu u. Scham verloren, Plaut. Bacch. 158. – II) etw. fürchten = zu befürchten haben, wegen etw. besorgt sein, sein Bedenken haben, α) m. Acc.: periculum, Caes.: supplicium ab alqo, Cornif. rhet.: multi famam, conscientiam pauci verentur, Plin. ep. – β) m. Dat., eo minus veritus navibus, quod etc., für die Schiffe etwas (eine Gefahr) befürchtend, besorgt, Caes. b.G. 5, 9, 1. – γ) m. de u. Abl., de (in betreff) qua (Carthagine) vereri non ante desinam, quam illam excisam esse cognovero, Cic. de sen. 18. – δ) m. Acc. u. Infin.: vereor plus quam fas est captivam hiscere, Acc. tr. 157: iudex verebar non omnes causam vincere posse suam, Ov. her. 16, 75 sq. (doch unecht): quippe celebratam Macedonum fortitudinem ad ludibrium recĭdisse verebatur, Curt. 9, 7 (29), 23. – ε) m. ne (daß) od. ut od. ne non (daß nicht), also vereor ne m. Konj., ich fürchte, es möchte = leicht od. am Ende möchte ich, non vereor ne oder vereor ut mit Konj., ich fürchte, es möchte nicht = schwerlich möchte, und non vereor ne non mit Konj., ich fürchte nicht, daß nicht = ich möchte nicht leicht, schwerlich möchte ich (er, es), vereor, ne sit turpe timere, Cic.: vereor, ne haec quoque laetitia vana evadat, Liv.: litteris tuis intellexi te vereri, ne superiores mihi redditae non essent, Cic.: illa duo vereor, ut tibi possim concedere, Cic.: non verendum quidem est, ut tenere se possit, Cic.: et tamen veremur, ut hoc natura patiatur? Cic.: non vereor, ne hoc iudicium meum P. Servilio iudici non probem, Cic.: non vereor, ne non scribendo te expleam, Cic.: quid est cur verear, ne ad eam sententiam non possim accommodare Torquatos nostros? Cic. – ζ) mit folg. Fragesatz: Pomptinum quod scribis in urbem introisse, vereor, quid sit, Cic.: hoc quomodo acciperent homines, vereor etiam nunc, Cael. b. Cic.: eri semper lenitas verebar quorsum evaderet, Ter.: vereor, num hic aliud sit dicendum, Gaius dig.

    lateinisch-deutsches > vereor

  • 8 fürchten

    fürchten, a) etwas, sich vor etwas, metuere, timere alqd (ersteres unser »etw. befürchten«, letzteres »Furcht vor etwas haben«; beide im Ggstz. zu contemnere; vgl. die Substst. unter »Furcht«); verb. metuere ac timere. – in metu ponere, habere alqd (= metuere). – extimescere, pertimescere alqd (stärker als timere). – vereri alqm od. de alqa re (steht dem metuere am nächsten und bezeichnet das Befürchten aus einer gewissen Scheu vor der Wichtigkeit, Größe etc. des Gegenstandes, den man fürchtet). – pavere alqd oder ad alqd (bangen und zagen vor etw.). – horrere alqd (vor etw. schaudern, Schauder empfinden, z.B. vor der Macht der Götter, numen divinum); verb. metuere atque horrere (= in hohem Grade s., z.B. supplicia). – formidare, reformidare alqd (vor etwas ein Grausen empfinden, z.B. mortem). – exspectare (zu gewärtigen, zu befürchten haben, z.B. excidium urbis). – wir fürchten nichts, sine timore sumus: alles von jmd. s., omnia ab od. ex alqo timere: du hast nichts von mir zu s., nihil tibi est a me periculi: man hat nichts von ihm zu s., periculum ab eo nullum est: jmd. od. sich vor jmd. s., timere alqm (übh.); timere [972] alcis occursum (das Begegnen jmds. auf der Straße etc. fürchten): sich vor jmd. od. etwas nicht s., satis animi habere adversus alqd (genug Mut haben einem Übel gegenüber, bei einem Übel, z.B. ad solida mala, nedum ad umbras malorum); contemnere alqm oder alqd (jmdm. od. einer Sache trotzig die Stirn bieten, z.B. iudicia poenamque): jmds. Zorn od. sich vor jmds. Zorn nicht f., alqm iratum non vereri: sich vor dem Tode s., mortis appropinquatione angi: mortis metu perterritum esse; mortem reformidare: sich vor dem Tode nicht s., contemnere mortem: so wenig sich vor dem Tode fürchtend, daß er etc., ita non timidus ad mortem, ut etc.: ich fürchte mich vor nichts so sehr als vor dem Leben, nihil timeo nisi vivere: sich ohne allen Grund vor etw. s., alqd frustra timere. – jmd. fürchten machen, s. »Furcht einjagen« unter »Furcht«: er machte sich so gefürchtet, daß etc., tantum sui timorem iniecit, ut etc.: was ich nicht fürchte (d. i. nicht hoffe, daß es geschehen werde), id quod non spero (als Parenthese). – b) ich fürchte (d. i. ich befürchte, besorge) wegen etw. od. für jmd., metuo, timeo alci (rei) u. de alqo (de alqa re); extimesco, pertimesco de alqa re; vereor alci rei; ich fürchte sehr, magno timore sum (Ggstz. bene spero): anfangen zu s., ad timorem se convertere. – ich fürchte (befürchte, besorge), daß etc., metuo, timeo, vereor, extimesco, pertimesco, auch horreo, ne etc., od. daß nicht etc., ne non od. ut etc.: ich fürchte im stillen, daß etc., subtimeo, ne etc.; subvereor, ne etc.: sie fangen an zu s., daß etc., in timorem perveniunt, ne etc.: es ist od. steht zu s. (zu besorgen), timendum est, verendum, periculum est, ne etc.: nichts s., numquam extimescere (niemals in Furcht geraten); securum esse (sich sicher dünken, ohne es gerade zu sein, sorglos sein): nichts zu s. haben, tutum esse, von jmd. od. etwas, ab alqo od. ab alqa re (wirklich sicher sein, auch da, wo man fürchtet): fürchte (befürchte) nichts! noli timere od. laborare! omitte timorem! timere desine! – c) Gott fürchten, deum vereri; deum vereri et colere. – d) sich fürchten (absol.), metuere; timere; in metu od. in timore esse (in Furcht sein). – sich ohne Not s., umbras timere: sich nicht mehr s., timere desinere od. desisse.

    deutsch-lateinisches > fürchten

  • 9 vereor

    vereor, ritus sum, ērī (griech. επὶ ορονται, sie beaufsichtigen, οὖρος, Wächter, ὁράω, sehe, gotisch war, behutsam, ahd. war, giwar, vorsichtig), scheuen, I) Scheu haben vor etw., a) aus Furcht übh., etw. scheuen, fürchten = vor etw. od. etw. zu tun sich scheuen, sich fürchten, α) m. Acc.: conspectum patris, Ter.: hostem, Caes.: bella Gallica, Cic. – β) Partiz. verēns m. Genet.: sunt verentes plagarum, Colum.: nec verentes sumptuum, Auson. – γ) mit folg. Infin. u. (selten) Acc. u. Infin.: ut verear eloqui, porcet pudor, Pacuv. fr.: vereor dicere, Ter.: vereor committere, ut etc., Cic.: quos interficere vereretur, Caes.: quod mihi accĭdisse vereor, Sidon.: vereare insanus haberi, Hor. – vereor magis me amoris causā hoc ornatu incedere, Plaut. mil. 1285. – impers., Cyrenaici, quos non est veritum in voluptate summum bonum ponere, Cic. de fin. 2, 39. – b) aus Furcht vor Verletzung der Heiligkeit u. Würde, jmd. od. etw. scheuen = vor jmd. od. etwas eine heilige Scheu-, Ehrfurcht-, Achtung haben, auf jmd. od. etw. Rücksicht nehmen, gegen jmd. Zurückhaltung beobachten, α) m. Acc.: metuebant eum servi, verebantur liberi, Cic.: quem et amabat ut fratrem et ut maiorem fratrem verebatur, Cic. – Passiv, malunt metui quam vereri se ab suis, Afran. com. 34. – β) m. Genet.: viri, Afran. fr.: huius feminae primariae, Ter.:
    ————
    ne tui quidem testimonii veritus, Cic. ad Att. 8, 4, 1. – impers., nihilne te populi veretur? Atta com. 7. – c) aus Furcht vor Verletzung des Schicklichen, Scheu und Scham haben, hic vereri perdidit, hat Scheu u. Scham verloren, Plaut. Bacch. 158. – II) etw. fürchten = zu befürchten haben, wegen etw. besorgt sein, sein Bedenken haben, α) m. Acc.: periculum, Caes.: supplicium ab alqo, Cornif. rhet.: multi famam, conscientiam pauci verentur, Plin. ep. – β) m. Dat., eo minus veritus navibus, quod etc., für die Schiffe etwas (eine Gefahr) befürchtend, besorgt, Caes. b.G. 5, 9, 1. – γ) m. de u. Abl., de (in betreff) qua (Carthagine) vereri non ante desinam, quam illam excisam esse cognovero, Cic. de sen. 18. – δ) m. Acc. u. Infin.: vereor plus quam fas est captivam hiscere, Acc. tr. 157: iudex verebar non omnes causam vincere posse suam, Ov. her. 16, 75 sq. (doch unecht): quippe celebratam Macedonum fortitudinem ad ludibrium recĭdisse verebatur, Curt. 9, 7 (29), 23. – ε) m. ne (daß) od. ut od. ne non (daß nicht), also vereor ne m. Konj., ich fürchte, es möchte = leicht od. am Ende möchte ich, non vereor ne oder vereor ut mit Konj., ich fürchte, es möchte nicht = schwerlich möchte, und non vereor ne non mit Konj., ich fürchte nicht, daß nicht = ich möchte nicht leicht, schwerlich möchte ich (er, es), vereor, ne sit turpe timere, Cic.: vereor, ne haec quoque laetitia vana evadat, Liv.: lit-
    ————
    teris tuis intellexi te vereri, ne superiores mihi redditae non essent, Cic.: illa duo vereor, ut tibi possim concedere, Cic.: non verendum quidem est, ut tenere se possit, Cic.: et tamen veremur, ut hoc natura patiatur? Cic.: non vereor, ne hoc iudicium meum P. Servilio iudici non probem, Cic.: non vereor, ne non scribendo te expleam, Cic.: quid est cur verear, ne ad eam sententiam non possim accommodare Torquatos nostros? Cic. – ζ) mit folg. Fragesatz: Pomptinum quod scribis in urbem introisse, vereor, quid sit, Cic.: hoc quomodo acciperent homines, vereor etiam nunc, Cael. b. Cic.: eri semper lenitas verebar quorsum evaderet, Ter.: vereor, num hic aliud sit dicendum, Gaius dig.

    Ausführliches Lateinisch-deutsches Handwörterbuch > vereor

  • 10 vereor

        vereor itus, ērī, dep.    [1 VEL-], to reverence, revere, respect, stand in awe: quem (patrem) ut deum: gratia et eloquentia; quarum alteram vereor, alteram metuo: veremur vos... etiam timemus, L.—To fear, be afraid, dread, apprehend, shrink: hostem, Cs.: patris adventum, T.: reprehensionem doctorum: pauperiem, H.: maius, something serious, H.: invidiam, N.: Vereor dicere, hesitate, T.: vereor committere, ut, etc.: Insanos qui inter vereare insanus haberi, H.: quos non est veritum in voluptate summum bonum ponere, who did not shrink from, etc.: huius feminae, T.: tui testimoni: eo minus veritus navibus, quod, etc., with the less anxiety for the ships, Cs.— With ne, lest, that: sed vereor, ne videatur oratio mea, etc.: ne Divitiaci animum offenderet verebatur, Cs.: vereor ne cui plus credas, etc., H.: si... vereor ne barbarorum rex fuerit (Romulus), I suspect that.—With ne... non: intellexi te vereri ne superiores (litterae) mihi redditae non essent. —After a negat. expressed or implied (instead of ut): non vereor ne hoc officium meum P. Servilio non probem: non vereor, ne non scribendo te expleam.—With ut, that not: vereris ut possis contendere?: qui vereri videntur ut habeam satis praesidi.—Poet.: ut ferulā caedas meritum maiora subire Verbera non vereor (i. e. ne caedas), H.—To await with fear, fear, dread: heri semper lenitas Verebar quorsum evaderet, T.: Pomptinum quod scribis in urbem introisse, vereor, quid sit, am apprehensive what it may mean: de quā (Carthagine) vereri.
    * * *
    vereri, veritus sum V DEP
    revere, respect; fear; dread

    Latin-English dictionary > vereor

  • 11 achten

    achten, I) seine Sinne u. Gedanken auf etwas richten: animum advertere, attendere ad alqd. animum intendere ad od. in alqd. curare alqd (sich um etwas bekümmern). – servare, observare alqd (beobachten). – auf jmd. achten, audire alqm (auf jmd. hören, ihm gehorchen); aspicere, intueri alqm (auf jmd. achten, als auf einen, auf den man sein ganzes Zutrauen gesetzt hat): auf jmd. od. [60] etw. nicht achten, non audire alqm (nicht hören); nihil morari (keine Notiz nehmen): neglegere (nicht berücksichtigen), alqm od. alqd: keine Schwierigkeit achtend, omnium difficultatum immemor. – II) dafür halten; z. B. der Senat hat für gut geachtet, senatus decrevit. – III) einer Pers. od. Sache einen Wert beilegen, ohne und mit dem Zusatze des Werts od. Unwerts: a) mit Zusatz etc.: hoch achten, alqm od. alqd magni facere, habere, putare, ducere, aestimare, pendĕre: gering a., parvi facere, aestimare, ducere; haud magni pendĕre: für nichts a., pro nihilo ducere, putare; nihili facere: gleich achten, iuxta aestimare: den einen so hoch achten wie den andern, in pari laude utrumque ponere: einen höher achten als den andern. unum alteri praeponere, anteponere od. (umgekehrt) postponere, posthabere: ich achte nichts höher. nihil antiquius iudico od. habeo od. mihi est: etwas höher achten als etc., alqd sanctius ducere quam etc. – b) prägn., ohne Zusatz, α) Dinge = sparen, gew. »nicht achten«, s. »nicht ansehen« unter »ansehen no. II, 2, b«. – β) Pers. = hochachten: colere (gleichs. hegen u. pflegen, jmdm. durch Gesälligkeiten und Dienstleistungen seine Achtung zu erkennen geben). – observare. observantiā colere (durch Aufmerksamkeiten aller Art seine Ehrerbietung an den Tag legen); verb. observare et colere, colere et observare. – vereri revereri (mit achtungsvoller Scheu verehren); verb. vereri et colere. – diligere (aus Pflichtgefühl achten, mit Achtung lieben);verb. (= achten u. lieben) colere ac diligere; observare ac diligere: vereri et diligere. – suspicere (mit dem Gefühl des eigenen Minderwerts an. jmd. hinausblicken). – alci od. alci rei honorem habere (die schuldige Ehre erweisen, z. B. studiis). – geachtet werden, s. »in Achtung stehen« unter »Achtung«.

    deutsch-lateinisches > achten

  • 12 besorgt

    besorgt, metuens. timens (fürchtend, s. »fürchten« die Synon.). – sollicitus. anxius (bekümmert, ängstlich); verb. anxius ac sollicitus. – b. sein um etw., timere, vereri, laborare, sollicitum, anxium esse de alqa re: für etwas b. sein, vereri alci rei od. mit folg. ne u. Konj.: für jmd., metuere, praemetuere, timere, praetimere alci: für. sich b. sein, suis rebus oder sibi suisque rebus timere: für jmd. b. werden, [440] alci metuere oder timere coepisse: es macht mich etwas b. u. unruhig, alqd anxium me et inquietum habet.

    deutsch-lateinisches > besorgt

  • 13 ehren

    ehren, honorare. ornare. decorare. prosequi (durch Verleihung äußerer Auszeichnungen, durch etwas, alqā re, z.B. durch Ehrensäulen, Triumphe, Gastmähler etc.). – observare. observantiā colere, auch bl. co lere. colere et observare. officiis prosequi (durch äußerliche Beweise von Achtung übh., z.B. durch Entgegengehen, Begleiten, Aufwartungmachen etc.). – magni facere. admirari. suspicere (hochschätzen; adm. mit Bewunderung; susp. mit dem Gefühl unseres eigenen Minderwerts). – vereri. venerari. veneratione prosequi (im Herzen u. mit Ehrfurcht); verb. vereri et colere. – es wird jmd. od. etwas geehrt, alqs od. alqd in honore est; honos est od. tribuitur alci rei: mit Recht, iustam venerationem habet alqs od. alqd: ich werde von jmd. geehrt, in honore sum apud alqm: jmd. vorzüglich e., alqm praecipuo honore habere: jmd. auch im Tode sehr e., alci etiam mortuo honores maximos tribuere. geehrt, honoratus; honestus: hoch geehrt, honoratissimus; honestissimus; honore florentissimus.

    deutsch-lateinisches > ehren

  • 14 Scheu [2]

    Scheu, pavor (ängstliche Furcht, z.B. vor dem Wasser, aquae). – metus (die besorgte Furcht). – verecundia (die Scheu, etw. Anstößiges zu tun, z.B. negandi; od. jmdm. od. einer Sache zu nahe zu treten). – reverentia (die Scheu aus Hochachtung). – pudor, vor jmd., alcis (das Scham gefühl aus Respekt). – Sch. vor der [2022] Schande, verecundia turpitudinis: Sch. vor der Arbeit, fuga laboris: Sch. vor dem Gesetze, metus oder verecundia legum: Sch. vor den Göttern, metus od. verecundia deorum; religio: Sch. vor den Richtern, reverentia iudicum; metus iudiciorum (Furcht vor den Gerichten): Sch. vor der öffentlichen Meinung, existimationis pudor. – Sch. haben vor etw., pavere od. expavescere od. timere oder extimescere od. metuere alqd (vor etwas beben, sich vor etwas fürchten); vereri od. revereri alqd (eig. etw. befürchten, bedenklich finden; dann aus Achtung u. Ehrfurcht scheuen); verecundiam habere alcis rei (den gehörigen Respekt haben). – Sch. haben vor jmd., alqm vereri (im allg.); verecundiam habere alcis (aus Zartgefühl od. aus Achtung vor seiner Würde); alqm revereri. reverentiam adversus alqm adhibere (aus Hochachtung): die Sch. ablegen, reverentiam exuere. – ich trage Sch., zu etc., s. scheuen no. a. – ohne Sch., impavide. audacter (ohne Zittern und Zagen, kühm); oblitus pudoris et verecundiae (ohne Scheu und Scham); exhausto rubore (ohne noch schamrot zu werden): ohne Sch. vor et. was, non metuens alcis rei: alle Sch. und Scham verloren haben, pudorem posuisse; praemortui iam esse pudoris; omnem verecundiam effudisse.

    deutsch-lateinisches > Scheu [2]

  • 15 scheuen

    scheuen, a) etwas od. sich vor etwas: metuere (fürchten, w. vgl.). – vereri (sich fürchten, etwas zu tun wegen der Folgen). – verecundari (blöde tun; dann = Bedenken, Scheu tragen mit folg. Infin., z.B. in publicum prodire). – stupere alqd (vor etw. betroffen, betreten sein, z.B. Hirschen). – consternari alqā re (vor etwas scheu werden, v. Tieren). – fugere. defugere (zu vermeiden suchen, z.B. fug. laborem: und def. proelium). – recusare (sich weigern, etw. zu übernehmen, z.B. nullum periculum). parcere alci rei (etwas schonen, z.B. nec impensae nec labori nec periculo). – den Tod nicht sch., mori non recusare. – ich scheue mich nicht (trage keine Scheu), etwas zu tun, non vereor oder non mihi verecundiae est oder non me pudet alqd facere. – man scheute sich (trug religiöse Sch.), die Komitien zu halten, religio incessit comitia haberi. – b) jmd. scheuen: vereri alqm (z.B. deos).

    deutsch-lateinisches > scheuen

  • 16 desino

    dēsino, ĕre, sii (qqf. sivi), situm - tr. et intr. - [st2]1 [-] abandonner, cesser, laisser, renoncer. [st2]2 [-] se terminer, cesser, finir, mettre fin, mourir. [st2]3 [-] avoir une désinence.    - desisse, desissem... = desiisse, desiissem...    - respondeam Himilconi non desisse paenitere me belli, Liv. 23: je répondrai à Himilcon que je n'ai pas cessé de déplorer cette guerre.    - (dicebam illis) simul ac timere desisses, similem te futurum tui, Cic. Phil. 2: (je leur disais) qu'aussitôt que tu aurais cessé de craindre, tu redeviendrais semblable à toi-même.    - artem desinere, Cic. Fam. 7, 1, 4: renoncer à son métier.    - desine plura, Virg. B. 5, 19: n’en dis pas davantage.    - desine querelas, Ov.: cesse de te plaindre.    - avec gén. - desine querelarum, Hor. Od. 2, 9, 17: cesse de te plaindre.    - non desinit irae, Stat.: il ne met pas fin à sa colère.    - desierant imbres, Ov.: les pluies avaient cessé.    - desii + inf. prés. actif et déponent: je cessai de.    - discede... ut tandem timere desinam, Cic. Cat. 1: pars... pour qu'enfin je cesse de craindre.    - lamentabile Athenae pendere desierant tributum, Ov. M. 8: Athènes avait cessé de payer le lamentable tribut.    - desinite ergo de compositione loqui, Caes. BG. 3, 19: cessez donc de parler de pacte.    - illud mirari desino, Cic. de Or. 2, 14, 59: je cesse d’admirer cela.    - desinant insidiari domi suae consuli, Cic. Cat. 1: qu'ils cessent de tendre un guet-apens au consul dans sa propre maison!    - de qua vereri non ante desinam quam illam excisam esse cognovero, Cic. Sen.: je ne cesserai de la (= Carthage) craindre que lorsque j'aurai appris sa destruction radicale.    - desitus est + inf. prés. passif (régulièrement): il cessa de.    - qui primus Papisius est vocari desitus, Cic. Fam. 9: qui cessa le premier de s'appeler Papisius.    - desitum est pugnari: on cessa de combattre.    - desitum est disputare, Cic.: on a cessé de discuter.    - veteres orationes a plerisque legi sunt desitae, Cic. Brut. 32, 123: les discours anciens cessèrent d'être lus par le plus grand nombre.    - desii + inf. prés. passif (qqf.): je cessai de.    - desierunt moveri, Cic. Rep. 6, 25: ils ont cessé de s'agiter.    - desine (dans la conversation) Plaut. Ter.: arrête (tais-toi, reste tranquille, assez!).    - desinitur, Hor.: on cesse.    - Pyrenaeus desinens, Flor. 4, 12, 46: l'extrémité des Pyrénées.    - desinere in piscem, Hor.: finir en forme de poisson.    - desinere in violam, Plin.: tirer sur le violet.    - quae similiter desinunt, Cic. Quint.: (les mots) qui ont la même désinence.
    * * *
    dēsino, ĕre, sii (qqf. sivi), situm - tr. et intr. - [st2]1 [-] abandonner, cesser, laisser, renoncer. [st2]2 [-] se terminer, cesser, finir, mettre fin, mourir. [st2]3 [-] avoir une désinence.    - desisse, desissem... = desiisse, desiissem...    - respondeam Himilconi non desisse paenitere me belli, Liv. 23: je répondrai à Himilcon que je n'ai pas cessé de déplorer cette guerre.    - (dicebam illis) simul ac timere desisses, similem te futurum tui, Cic. Phil. 2: (je leur disais) qu'aussitôt que tu aurais cessé de craindre, tu redeviendrais semblable à toi-même.    - artem desinere, Cic. Fam. 7, 1, 4: renoncer à son métier.    - desine plura, Virg. B. 5, 19: n’en dis pas davantage.    - desine querelas, Ov.: cesse de te plaindre.    - avec gén. - desine querelarum, Hor. Od. 2, 9, 17: cesse de te plaindre.    - non desinit irae, Stat.: il ne met pas fin à sa colère.    - desierant imbres, Ov.: les pluies avaient cessé.    - desii + inf. prés. actif et déponent: je cessai de.    - discede... ut tandem timere desinam, Cic. Cat. 1: pars... pour qu'enfin je cesse de craindre.    - lamentabile Athenae pendere desierant tributum, Ov. M. 8: Athènes avait cessé de payer le lamentable tribut.    - desinite ergo de compositione loqui, Caes. BG. 3, 19: cessez donc de parler de pacte.    - illud mirari desino, Cic. de Or. 2, 14, 59: je cesse d’admirer cela.    - desinant insidiari domi suae consuli, Cic. Cat. 1: qu'ils cessent de tendre un guet-apens au consul dans sa propre maison!    - de qua vereri non ante desinam quam illam excisam esse cognovero, Cic. Sen.: je ne cesserai de la (= Carthage) craindre que lorsque j'aurai appris sa destruction radicale.    - desitus est + inf. prés. passif (régulièrement): il cessa de.    - qui primus Papisius est vocari desitus, Cic. Fam. 9: qui cessa le premier de s'appeler Papisius.    - desitum est pugnari: on cessa de combattre.    - desitum est disputare, Cic.: on a cessé de discuter.    - veteres orationes a plerisque legi sunt desitae, Cic. Brut. 32, 123: les discours anciens cessèrent d'être lus par le plus grand nombre.    - desii + inf. prés. passif (qqf.): je cessai de.    - desierunt moveri, Cic. Rep. 6, 25: ils ont cessé de s'agiter.    - desine (dans la conversation) Plaut. Ter.: arrête (tais-toi, reste tranquille, assez!).    - desinitur, Hor.: on cesse.    - Pyrenaeus desinens, Flor. 4, 12, 46: l'extrémité des Pyrénées.    - desinere in piscem, Hor.: finir en forme de poisson.    - desinere in violam, Plin.: tirer sur le violet.    - quae similiter desinunt, Cic. Quint.: (les mots) qui ont la même désinence.
    * * *
        Desino, desinis, pe. corr. desiui, et per syncopen desii, desitum, pen. corr. desinere. Terent. Cesser et s'arrester, Desister.
    \
        Desinas. Terent. Tay toy.
    \
        Desine, iam conclamatum est. Terent. Deporte toy, Cesse.
    \
        Desinat ea se putare posse emere, quae ipse semper habuit vaenalia. Cic. Qu'il ne pense plus à acheter ce, etc.
    \
        Desine ei succensere. Cic. Ne sois plus courroucé contre luy.
    \
        Imbres desierant. Ouid. La pluye estoit cessee.
    \
        Desinere et Incipere, contraria. Plin. iunior. Cic. Faire fin, Finer.
    \
        Desinere gradatim. Plin. iunior. Faire fin à quelque chose petit à petit.
    \
        Desinere in orbem dicuntur elenchi. Plin. Vont et finissent en arondissant, Sont faicts en forme de poire.
    \
        Desinere in violam dicitur gemma. Plin. Tirer sur la couleur de violette.
    \
        Desinunt caduca. Plin. iunior. Prennent fin.
    \
        Similiter desinere, et similiter cadere. Cic. Estre fini et terminé en pareilles syllabes, ou semblable son et rime.
    \
        Desinere artem. Suet. Cic. Delaisser quelque art, Ne se mesler plus de son estat, ou mestier.
    \
        Desinere bellum. Sil. Se desister et deporter de plus faire guerre.

    Dictionarium latinogallicum > desino

  • 17 Уважать

    - facere (maximi; pluris; parvi; minimi; nihili); vereri (deos, parentes); revereri; diligere; suspicere; colere; observare;

    • уважать и любить - vereri et diligere;

    • мы уважаем вас, римляне, и даже боимся - veremur vos, Romani, et etiam timemus;

    Большой русско-латинский словарь Поляшева > Уважать

  • 18 tuum

    ī n. [ tuus I \]
    1) твоё, твоя собственность, твоё достояние
    me delectant mea, te tua C — у меня свои удовольствия, у тебя — свои

    Латинско-русский словарь > tuum

  • 19 unus

    ūnus, a, um (gen. īus, поэт. иногда ĭus и ī; dat. ī, редко ō, f. ae)
    1) один (u. miles Cs; u. de illis C; una castra Cs)
    u. e и de multis или u. multorum Cодин из многих
    uni... alii (alteri) C etc. — одни... другие
    u. et alter QC — один-другой, кое-кто
    u. vel (или aut) alter Cодин или два
    non u. Cне один
    in unum (sc. locum) — в одно место ( convenire Sl)
    2) только один, (один-)единственный, только (один) ( felicitas in unā virtute posita est C)
    nemo (nullus) u. Cs etc.ни один
    u. quisque C etc. — каждый, всякий
    3) для усиления superl. (u. doctissimus C; res una omnium difficillima C)
    4) (тж. u. et — или atque — idem) один и тот же, тот же самый ( unis moribus vivere C)
    5) какой-л., какой-нибудь (aliquem, ut judĭcem unum, vereri C)

    Латинско-русский словарь > unus

  • 20 vereor

    itus sum, ērī depon.
    1) робеть, опасаться, страшиться, бояться (aliquem Cs etc.; aliquid Ter, C etc., реже alicujus rei Col, Aus)
    Cyrenaicos non est verĭtum (impers.) in voluptate summum bonum ponere C — киренаики не побоялись (не поколебались) объявить высшим благом наслаждение
    v. alicui rei Cs или de aliquā re C — питать опасения насчёт чего-л.
    2) испытывать сомнения, недоумевать
    vereor, quid siet (sit) Ter, C — не понимаю, что бы это могло значить
    non vereor, ne hoc officium meum illi non probem C — не сомневаюсь, что это моё старание будет им одобрено
    vereor, ne sit turpe timere C — я сказал бы, что бояться постыдно
    illud, vereor, ut tibi concedere possim C — в этом я с тобой согласиться, пожалуй, не смогу
    vereor, num aliud sit dicendum Dig — думаю, что больше говорить не надо
    4) питать почтение, чтить, уважать (deos, parentes C)
    v. et diligere Cуважать и любить
    veremur vos, Romani, et etiam timemus L — мы (ахеяне) уважаем вас, римляне, и даже боимся

    Латинско-русский словарь > vereor

См. также в других словарях:

  • vereri — index fear Burton s Legal Thesaurus. William C. Burton. 2006 …   Law dictionary

  • Animus, vereri qui scit, scit tuto ingredi. — См. Опасенье половина спасенья …   Большой толково-фразеологический словарь Михельсона (оригинальная орфография)

  • Adolescentis est majores natu vereri. — См. Старших и в орде почитают …   Большой толково-фразеологический словарь Михельсона (оригинальная орфография)

  • Reverend — Re|ve|rẹnd 〈[ və ] a. [′ ] m.; s; unz.; Abk.: Rev.〉 Ehr , Hochwürden (Titel für evang. Geistliche in angelsächs. Ländern) [engl., „ehrwürdig“; zu lat. reveri „verehren“] * * * Re|ve|rend [ rɛvərənd], der; s, s [engl. Reverend < lat.… …   Universal-Lexikon

  • Reverenz — »Ehrerbietung; Verbeugung«: Das Fremdwort wurde im 15. Jh. aus lat. reverentia »Scheu; Ehrfurcht« entlehnt, das zu lat. re vereri »sich fürchten, sich scheuen; scheu verehren« gehört. Dies ist eine Bildung aus lat. re »zurück, wieder« (vgl. ↑ re …   Das Herkunftswörterbuch

  • craindre — Craindre, neut. penac. Metuere, Timere, Vereri, Est avoir peur, estre saisi de peur, Ainsi dit on, Il se craind du Roy, Metuit sibi a Rege, Liu. lib. 23. Je crains d asseurer cela, Pro certo ponere vereor, Liu. lib. 23. Craindre aucunement,… …   Thresor de la langue françoyse

  • говеть — говею поститься к исповеди, причастию , укр. говiти, ст. слав.говѣти εὑλαβεῖσθαι religiose vereri , болг. говея, сербохорв. го̀вjети obtemperare , словен. диал. goveti хмуро молчать , чеш. hověti проявлять снисхождение, предоставлять, щадить , в …   Этимологический словарь русского языка Макса Фасмера

  • Revere — Re*vere , v. t. [imp. & p. p. {Revered}; p. pr. & vb. n. {Revering}.] [L. revereri; pref. re re + vereri to fear, perh. akin to E. wary: cf. F. r[ e]v[ e]rer.] To regard with reverence, or profound respect and affection, mingled with awe or fear; …   The Collaborative International Dictionary of English

  • Revered — Revere Re*vere , v. t. [imp. & p. p. {Revered}; p. pr. & vb. n. {Revering}.] [L. revereri; pref. re re + vereri to fear, perh. akin to E. wary: cf. F. r[ e]v[ e]rer.] To regard with reverence, or profound respect and affection, mingled with awe… …   The Collaborative International Dictionary of English

  • Revering — Revere Re*vere , v. t. [imp. & p. p. {Revered}; p. pr. & vb. n. {Revering}.] [L. revereri; pref. re re + vereri to fear, perh. akin to E. wary: cf. F. r[ e]v[ e]rer.] To regard with reverence, or profound respect and affection, mingled with awe… …   The Collaborative International Dictionary of English

  • Verecund — Ver e*cund, a. [L. verecundus, fr. vereri to feel awe.] Rashful; modest. [Obs.] [1913 Webster] …   The Collaborative International Dictionary of English

Поделиться ссылкой на выделенное

Прямая ссылка:
Нажмите правой клавишей мыши и выберите «Копировать ссылку»