-
1 imperative
im'perətiv 1. noun, adjective1) (used of verbs that are expressing a command: In the sentence `Come here!', `come' is an imperative (verb).)2) (absolutely necessary: It is imperative that we take immediate action to reduce pollution.)2. nounIn `Sit down!' the verb is in the imperative.)imperativIsubst. \/ɪmˈperətɪv\/1) ( grammatikk) imperativ2) ( om moralsk plikt) imperativ3) ordre, befaling4) uavviselig krav, tvingende nødvendighetIIadj. \/ɪmˈperətɪv\/1) absolutt nødvendig, uavviselig, påkrevd2) bydende, befalende3) bindende4) ( grammatikk) imperativ, bydeformthe imperative mood ( grammatikk) imperativ -
2 categorical
adj. \/ˌkætəˈɡɒrɪk(ə)l\/1) kategorisk, bestemt, avgjort, uimotsigelig2) inndelt i kategorier, kategorimessig -
3 cf.
\/kəmˈpeə\/, \/kənˈfɜ\/, \/ˌsiːˈef\/(forkortelse for confer, latinsk imperativ: compare) jf. (jamfør), kfr. (konferer), sml. (sammenlign) -
4 confer
kən'fə:past tense, past participle - conferred; verb1) ((often with with) to consult each other: The staff conferred (with the headmaster) about the new timetable.) rådføre seg (med), konferere2) ((with on) to give (an honour) to someone: The university conferred degrees on two famous scientists.) tildele, skjenke•- conference callverb \/kənˈfɜː\/1) gi, tildele, skjenke, overdra• confer a degree\/a title on somebodytildele noen en grad\/tittelpromovere\/utnevne noen til doktor2) (gammeldags, imperativ, også cf.) jamfør, sammenlign3) konferere, rådslå, overlegge, rådføre seg -
5 quoth
verb \/kwəʊθ\/ (bare i 1. pers. og 3. pers. imperativ, foran subjektet)(gammeldags, litterært eller dialekt) sa, mælte• quoth he, 'Eternally'! -
6 vide
См. также в других словарях:
Imperativ — Imperativ … Deutsch Wörterbuch
imperativ — IMPERATÍV, Ă, imperativi, e, adj., s.n. 1. adj. Care ordonă; poruncitor. ♢ Mod imperativ (şi substantivat, n.) = mod verbal personal prin care se exprimă un ordin, o interdicţie, un sfat, un îndemn, o rugăminte etc. a subiectului. Propoziţie… … Dicționar Român
Imperativ — steht in den Sprachwissenschaften für: Imperativ (Modus), in der Grammatik die Befehls oder Aufforderungsform wird darüber hinaus in folgenden Zusammenhängen gebraucht: imperatives Mandat, in der Politik ein Vertretungsauftrag, der den… … Deutsch Wikipedia
Imperativ — Sm Modus des Befehlens erw. fach. (15. Jh.) Entlehnung. Im Frühneuhochdeutschen entlehnt aus l. (modus) imperātīvus, zu l. imperāre befehlen , zu l. parāre rüsten, sich zu etwas bereiten und l. in . Ebenso nndl. imperatief, ne. imperative,… … Etymologisches Wörterbuch der deutschen sprache
imperativ — ȉmperatīv m DEFINICIJA 1. gram. zapovjedni način glagola kojim se izriče zapovijed, poticanje, zabrana i sl. [uzmi: infinitiv uzeti] 2. razg. ono što se ne može otkloniti, ni izbjeći, neotklonjiv, neizbježan zahtjev, prijeka potreba, obveza… … Hrvatski jezični portal
Imperatīv — (lat.), der befehlende Modus des Zeitworts, s. Verbum … Meyers Großes Konversations-Lexikon
Imperativ — Imperatīv (Imperatīvus, lat.), die Befehlsform des Zeitwortes, befehlend, gebieterisch … Kleines Konversations-Lexikon
Imperativ — Imperativ, vom lat. imperare, die befehlende Redeweise, in der Grammatik diejenige Form des Zeitwortes, wodurch wir unsern Willen befehlend oder auch nur bittend, ermahnend, rathend aussprechen, z.B. trinke; Kants kategorischer I. (Du sollst!)… … Herders Conversations-Lexikon
Imperativ — er et fremmedord for moralsk pligtbud eller bydemåde. Imperativisk … Danske encyklopædi
Imperativ — »Befehlsform«: Der grammatische Ausdruck ist aus gleichbed. lat. (modus) imperativus entlehnt. Das zugrunde liegende Zeitwort lat. imperare »anordnen, befehlen« gehört wohl zu lat. parare »rüsten, bereiten, schaffen« (vgl. ↑ parat). – Zu lat.… … Das Herkunftswörterbuch
ímperativ — a m (ȋ) 1. knjiž., navadno s prilastkom zahteva, nujnost: izhajati iz družbenega imperativa; film ne ustreza sedanjim ideološkim imperativom; razorožitev postaja imperativ sedanjega časa / spoznati pisateljev notranji imperativ / z oslabljenim… … Slovar slovenskega knjižnega jezika